Les mødrenes egne ord!
Det sies at verdens tøffeste jobb er å være mamma. Vi møter dem rundt omkring i hele verden: Sterke, stolte, fulle av kjærlighet. Dette er kvinner som vil gjøre alt for sine barn.
I enhver verdensdel, ethvert land og enhver by er det enslige mødre og enker som kjemper en kamp hver dag. Slik var det før pandemien også. Men når den slo til ble utfordringene enda større. Nå vil vi gjerne at disse sterke kvinnene blir hørt. Her forteller mødre i tre verdensdeler om kampen for sine elskede barn.
Hjelp en utsatt mamma!>>
«Det var et mirakel»
Mine tre barn og jeg bor i et leirhus med et eneste soverom. De siste fire årene har jeg tatt hånd om barna mine alene. Jeg har forsørget oss gjennom tilfeldige jobber som å hjelpe til på andres jordbruk og vaske klærne til middelklassefamilier. Men pandemien rammet oss som lever fra hånd til munn hardest. I mars 2020 forsvant plutselige alle de jobbmulighetene som jeg var avhengig av. Da hadde vi ingen inntekter. Til slutt nådde jeg et punkt der jeg bare ønsket å dø fordi livet var blitt helt uholdbart. Men det var da vi begynte å få besøk av Star of Hope hver måned. De hadde med seg mat som varte en hel måned for oss fire. I mine øyne var dette et mirakel. Om det ikke hadde vært for Star of Hope sin matutdeling så hadde vi ikke stått her i live i dag. Å finne jobb er fortsatt vanskelig, men jeg har så mye glede i barna mine. Jeg er så takknemlig for at Star of Hope kom inn i livene våre når vi ikke hadde noe annet sted å gå.
/ Mose i Mikindani, i Kenya.
«Jeg vil gi barna mine et bedre liv.»
Jeg og barna mine, Rebeca og Samir, har ikke noe eget hjem. Vi er tilsammen 13 personer som bor i mine foreldres hus, med tre rom og et kjøkken. Om vinteren blir det enda trangere, for da er det bare to varme rom som det går an å oppholde seg i. Da sover jeg og barna i samme rom som fem andre slektninger. Allikevel så fryser vi, for det er ikke vindusglass i vinduene. Det er kun gjennomsiktig plast. Av og til, under vinterstormene, så sliter plasten seg løs. Jeg drømmer om å gi barna mine et bedre liv, et eget hjem med elektrisitet og ved som varer hele vinteren. Selv har jeg ingen utdanning, men jeg er overbevist om at utdanning er avgjørende for barna mine sine fremtid. Derfor er jeg så glad for at Rebeca får hjelp med leksene sine på Star of Hope sitt senter. Da får hun en ærlig sjanse til å klare og gjennomføre skolen, til tross for at jeg ikke kan hjelpe henne.
/ Miral i Valea Seaca, i Romania.
«Barna mine har blitt magre»
Jeg hadde åtte barn da mannen min døde 30.januar 2020. Ni dager senere fødte jeg mitt niende barn. Jeg solgt grønsaker og røkt fisk på markedsplassen for å prøve å forsørge alle barna mine. Men så brøt pandemien ut. Da ble det veldig vanskelig for oss å få spist oss mette. Før skolene stengte og klasseromsundervisningen ble byttet ut med hjemmeundervisning fikk barna mine både frokost og lunsj på Star of Hope sin skole. Men nå ble det opp til meg å mette alle barna, hver eneste dag. Jeg ble tvunget til å bruke opp de få besparelsene jeg hadde. Mine barn har blitt veldig magre ettersom den maten jeg kan gi dem ikke strekker til. Jeg ber om at pandemien snart må være over!
/ Joana i Osae Krodua, Ghana
«De får bare ett måltid mat om dagen.»
Jeg har ni barn og ett hektar mark å dyrke på. Det vi høster derifra er aldri nok til å mette oss alle, så min mann pleide å tilby sine tjenester til større jordbruk. Før pandemien kunne han få 21 kroner om dagen, men nå er det nesten ingen som har råd til å ansette ekstrahjelp. Og da har vi ikke nok mat. Ofte får barna kun ett måltid mat om dagen. Det er derfor hjelpen fra Star of Hope er så viktig for oss. Fem av mine barn går på skolen deres og får spise seg mette. Det betyr så enormt mye, særlig nå i tørketiden når ingenting vokser på vår mark. Det råder politisk uro, prisene stiger, det er matmangel i hele landet og pandemien pågår fortsatt. Hvordan skal dette ende?
/ Mafie i Bois Negresse på Haiti.
«Jeg har vært skilt i seks år. Far til barna bidrar ikke med noen penger, så det er opp til meg å forsørge alle seks barna våre. Vi lever av det lille som jeg klarer å dyrke frem her i Osae Krodua. Det var vanskelig allerede før pandemien satte inn. Samtidig ble vi tvunget til å holde oss hjemme alle sammen og leve av det vi hadde lagret fra forrige innhøstning. Til slutt ble jeg nødt til å ta meg jobb på et anlegg som produserer palmeolje. De betaler oss kun 12 kroner om dager, så det er ikke noen stor lønn å leve av. Takk og lov at Star of Hope sin skole har åpnet igjen. To av barna går der, og takket være det så har hele familien fått støtte fra Star of Hope. Det har betydd enormt mye.»
/ Faustina Donkoh, Osae Krodua, Ghana.
«Mine seks barn og jeg bor hjemme hos min mamma. Hun dyrker grønnsaker, men de rekker så vidt å mette oss. Selv jobber jeg på en anleggsfabrikk som produserer Gari, en melsort produsert av kassava. Jeg får 14 kroner i lønn om dagen, men den inntekten mistet vi når pandemien nådde Ghana. Produksjonen stoppet opp, jeg fikk kun jobbe noen få dager, og i tillegg begynte lønnen å komme uregelmessig. Samtidig ble barna våre tvunget til å holde seg hjemme fra skolen. Maten strakk ikke til og barnas helse ble dårligere. Jeg ber om at Gud må befri oss fra denne pandemien.»
/ Faustina Gbewuedin, Osae Krodua, Ghana.
«Mine fem barn og jeg bor i et trangt hus med to rom. Mannen min, Vasile, bor også her, men han er nesten alltid i Sverige. Han vil så gjerne gi barna våre et bedre liv. Gang på gang har han søkt lykken utenlands, men siden han ikke har noen utdanning så har han vanskelig for å få seg jobb. Derfor blir det ikke mye penger som sendes hjem. Her hjemme bytter vi på å bruke skoene, for vi har ikke råd til sko til alle sammen. Vi er jo en stor familie, så behovene våre øker hver dag. Jeg tar meg av huset og barna og samler ved i skogen. Slik som situasjonen er nå, klarer jeg ikke å sette mat på bordet hver dag. Å fylle rollen som både mor og far samtidig er ikke lett, men jeg har ikke noe valg. Jeg skal ikke gi opp, og jeg skal ikke slutte å smile.»
/ Mirela Cantaragiu, Romania.
«Da jeg var 15 år, var jeg med i en dramatisk bilulykke. Jeg overlevde, men ble tvunget til å lære meg alt på nytt: Å skrive, å prate og å gå. Også i dag tar det lengre tid for meg enn for andre å forstå informasjon og å ta en beslutning. Det gjør det ekstra vanskelig for meg å ta meg av datteren min Tereze som er autist. Men jeg må bare klare det, for jeg er eneforsørger. Myndighetene gav oss en leilighet, men den hadde bare ett rom og lå utenfor byen ved en forlatt militærleir. Gulvet var råttent og veggene mugne. Jeg har brukt 13 år på å fikse på leiligheten for å gi barnet mitt et koselig rom å bo i. Hun kan ikke snakke, så vi kommuniserer gjennom gester. Vi kan ikke reise med kollektivtrafikk, for da blir hun så stresset at hun skriker, biter og slår. Så i stedet har jeg kjøpt en tandemsykkel. Det betyr masse for oss begge to at Star of Hope finnes. Tereze får rehabilitering og jeg får treffe andre foreldre som er i lignende situasjoner. Dessuten har vi fått økonomisk støtte som har hjulpet oss enormt mye. Pandemien har ført med seg nye utfordringer, og i blant føler jeg meg så tom og trøtt. Jeg har nylig fikset noen hull i veggen etter Terezes siste utbrudd. Det er lettere med sånne problem, problem som man kan ta tak i. Denne uvissheten for fremtiden er så mye verre. Det gjelder bare å holde ut.»
/ Liga Ansule, Liepâja, Latvia
