I flere tiår var det i Taytay at hovedstaden på Filippinene, Manila, dumpet sitt avfall. En dag ble det her de dumpet noen av innbyggerne sine. Midt i denne slummen i andre etasje på et vinglete og vindfullt trehus, bor fadderbarna våre Adam og Amaya.
De første familiene i Taytay kom ikke hit frivillig. De bodde i skjul av sponplater og lignende på et annet sted i Manila, på ubrukt statlig mark. En dag grep myndighetene inn. De jevnet alle hjemmene med jorden og sendte familiene til byens gamle søppelplass. Nå er innbyggerne skjult under en labyrint av skur og hytter i en slum som stadig vokser. I 1989 da Star of Hope åpnet sin skole i Taytay, bodde det 300 familier her. Nå er det over 6000 familier som trenger seg sammen på den samme plassen.
Vi blir med niårige Amaya og hennes femårige lillebror Adam hjem. De krysser skitne nabolag i flip-flop tøfler og leder oss til et vinglete trehus i to etasjer.
-Her bor vi, sier Adam og peker.
Han leder oss inn i en mørk, smal gang mellom to hus og opp en bratt stige. Her oppe, i et enslig rom med kjøkkenkrok, bor Amaya, Adam, mamma Evelyn, pappa Albin og ytterligere fire søsken. De har ikke nok sengeplass, så noen av barna sover på gulvet.
-Det er tøft å bo her, sier Evelyn. Vi har elektrisitet, men ikke rennende vann eller toalett. Når regnperioden kommer, svømmer området over. Derfor bor vi i andre etasjen. Min manns slektninger bor i første etasjen, og de får hjemmet sitt oversvømt hvert år.
Barnas pappa, Albin, er sjelden hjemme. Han jobber som snekker, og oppdragene tar ham ofte så langt fra Taytay at han er borte i ukevis i strekk. Og likevel rekker ikke lønna til å forsørge familien. Derfor har også Evelyn søkt om jobb, og fått det, som renholdsarbeider på Star of Hope sin skole.
-Det er viktig for oss å ha to inntekter, sier hun.
Skolen er som en lysende oase for Adam og Amaya. Kontrasten til hjemmet deres er total:
Romslige lokaler, rennende vann, fungerende toaletter, datasal, bibliotek og en skolegård med plass til massevis av leker og idrett. Amaya går i tredje klasse, mens Adam lærer seg å lese og skrive i 1.klasse.
-Jeg vil bli lærer når jeg blir stor, sier Amaya.
-Og jeg skal bli soldat, meddeler Adam.
-Jeg er så takknemlig for at fadderprogrammet finnes, sier mamma Evelyn. Det utgjør en stor forskjell for oss at barna får gå på en fin skole der vi ikke trenger å bekymre oss over kostnadene. Jeg er glad på barna sine vegne, at de kan få en bra utdannelse og en bedre start i livet enn hva jeg selv fikk.
GI FLERE BARN SJANSEN TIL Å GÅ PÅ SKOLEN
Du har fått møte Adam og Amaya, men vår innsamling handler ikke om dem. Den handler om alle de barna i slummen som ikke går på skolen vår.
Hvert år fødes det to millioner barn på Filippinene, og mangelen på utdanningsplasser er akutt. Men vi har plass til flere barn! Det som mangler er finansieringen.
Din gave kan bli et barns gullbillett til skolen!
Gi en gave >>>
