Bak nesten hver tiggerkopp i Norge skjuler det seg et barn som vi ikke ser. Et barn som må klare seg uten sine foreldre når de har begitt seg til fjerne land. For tre år siden var femårige Laurentsio alene hjemme, og han frøs. Han gjorde opp et bål for å varme seg selv og sin lillesøster.
Bildet forteller hva som hendte senere.
– Det gjør fremdeles vondt, sier han.
Laurentsio, som i dag har rukket å fylle åtte år, bor i den rumenske byen Valea Seaca med sin mor Laura og sine sju søsken. Akkurat som så mange andre romfolk her i byen har de bare ett oppvarmet rom, og det er der alle sover. Laura viser stolt frem den største madrassen, som hun fant på en søppeldynge og tok med seg hjem. Likevel finnes det ikke tilstrekkelig med madrassflate til alle, hvor mye de enn forsøker å trenge seg sammen. Når kvelden kommer, legger de tepper på gulvet, og så sover halvparten av barna der. De fire eldste fikk Laura med en mann som ikke lever lenger, og de fire yngste fikk hun med en mann som forlot henne. Nå kjemper hun for å forsørge familien på egen hånd. Hun hjelper til på en vingård om somrene og forsøker å finne strøjobber resten av året, men hun uroer seg for hvor lenge til hun vil kunne finnes der for barna. Hun har allerede overlevd tre hjerteinfarkt. Kommer hun til å over-leve et fjerde?
Behovet for hjertemedisin var en grunn til at hun for tre år siden reiste utenlands for å tigge. Tilbake i Romania ble hennes barn igjen, og de eldre ble oppfordret til å ta hånd om sine yngre søsken. Kanskje var det derfor Laurentsio forsøkte å tenne et bål på egen hånd den bistre vinterdagen – for å ta hånd om sin lillesøster som han var alene hjemme med. Bålet tok fyr i ildstedet, og Laurentsio satte seg med ryggen mot ilden for å få så mye varme som mulig. Det var da flammene hugg tak i trøyen hans. Laurentsio skrek og skrek, men det var ingen voksne som kunne høre ham.
– De hentet meg i helikopter, husker han. Jeg måtte ligge på sykehuset veldig lenge.
Tre år har gått nå, men arrene kommer aldri til å forsvinne. Laurentsio trenger fortsatt medisinering og behandling.
– Jeg vil bli fotballproff, forteller han. Men jeg kan ikke sparke ball med de andre barna på grunn av brannskadene mine.
Vi spør hvordan det får ham til å føle seg. Hittil har han snakket åpent med oss, med det spørsmålet får ham til å tie. I stedet blir det hans mor som gir oss svaret.
– Da gråter han, sier hun.
Om vinteren tilbringer hele familien en stor del av tiden i mørke, siden de mangler strøm – men i hjertet av byen finnes det et sted som både billedlig og bokstavelig lyser opp tilværelsen. Laurentsio og hans elleveårige søster Narcissa får hver dag komme til Star of Hopes ressurssenter. Der spiser de lunsj og gjør leksene i vel opplyste lokaler, med pedagoghjelp fra senterets forstander Cornelia Nechifor og hennes kollegær. Barna øver, leker, spiller spill, trener, synger og får mulighet til å dusje og vaske klærne sine.
– Star of Hopes hjelp betyr så mye for oss, sier Laura. Da taket vårt raste sammen for to år siden, visste vi ikke hva vi skulle ta oss til, men da steg Star of Hope inn og hjalp oss å reparere det.
Slike tiltak betyr mye der og da, men det viktigste arbeidet skjer på ressurssenteret.
Med støtte derfra kan Lauras barn kjempe seg til det hun selv aldri fikk:
En utdanning, en jobb og en lønn som det går an å leve på. En fremtid der de selv aldri vil måtte reise bort i månedsvis og etterlate barna alene hjemme.
Hjelp å forandre fremtiden for Romanias barn!
Send din gave med VIPPS 11576 til Star of Hope eller till kontonummer 5005 06 89465. Merk gaven: Romer