I 1994 ankom 45 kreftrammede ukrainske barn Nannestad i Norge og  Ångermanland i Sverige, gjennom Star of Hope. I årene som fulgte fikk over 600 barn et opphold fylt av kjærlighet, hvile, dans og lek som gav dem nytt håp. Nå, 21 år senere, ble alle de Tsjernobyl-rammede barna gjenforent i Kiev.

 

[perfectpullquote align=”right” cite=”” link=”” color=”” class=”” size=””]«Luften vibrerer med kjærlighet når Tsjernobylbarna og ildsjelene som tok seg av dem i Norge og i Sverige møtes igjen.»[/perfectpullquote]I kjølvannet av Tsjernobyl-katastrofen i 1986, led titusener av ukrainske barn av skjoldbruskkjertelkreft, og 8000 av dem ble mottatt ved Institutt for endokrinologi og metabolisme i Kiev.

Et strålingsfritt miljø

– Vi kunne gi dem kirurgi og strålebehandling, men det viktige siste trinnet var å gi dem et strålingsfritt miljø, sier Dr. Mykola Tronko. Det sovjetiske styret hadde ingen gode forbindelser med utlandet, men Star of Hope rakte ut hånden til oss – en hjelp som betydde svært mye.

Hans kollega Valeri Tereshenko beskriver mottakelsen på Nannestad i Norge og Högbrännagården i Ångermanland i Sverige som «overveldende». – Personene som tok imot oss brydde seg virkelig om våre barn, minnes Valeri. – Det er et mirakel at over 600 av jentene som gjennomgikk kirurgi har blitt mødre i dag, mot alle odds.

Luften vibrerer med kjærlighet når Tsjernobylbarna og ildsjelene som tok seg av dem i Norge og i Sverige møtes igjen. Leirleder Djamal Hamaili, husmor Gerd Sundström, Lennart Eriksson og Star of Hope tidligere daglig leder, Fred Thornæs, blir oversvømt av klemmer fra både vakre voksne damer og sterke menn.

– Å møte disse menneskene igjen etter så mange år kjennes helt fantastisk, sier Gerd. Mange gode minner strømmer på, og mange av personene gjenkjente jeg umiddelbart. Det kjennes stort å ha vært en del av dette, og å forstå hvor mye det har betydd for disse menneskene.

Den nå 28 år gamle Maxim Pivtorak kommer bort til Djamal og viser et bilde av dem sammen for 18 år siden. – Jeg har ikke sett Djamal siden jeg var ti år gammel, sier han. Det kjennes godt å se ham igjen.

Djamal och Maxim«Vi ble behandlet som om vi var deres egne barn»

Under samlingen vises det film fra leiren på 90-tallet, noe som resulterer i både latter og tårer. Inna Sineokaya går på scenen og gir stemme til det som så mange føler.

– Jeg husker hva legene sa, sier hun. «Du står foran en tid med lang rehabilitering. Håret kan falle av, og du kan bli tvunget til å ta medisiner for resten av livet, men du blir nødt til å reise til Skandinavia.» – Og det var den første gode nyheten jeg fikk. Det var som å flytte fra en tøff virkelighet, rett inn i et virkelig eventyr. Jeg innså at jeg ikke var alene i min sykdom, og jeg ble klar over hvor stor og vakker verden er, og at det finnes mennesker som bryr seg. Totalt fremmede mennesker stilte opp for oss og behandlet oss som om vi var deres egne barn. Jeg er evig takknemlig! sier Inna.

Nå har Star of Hopes virksomhet i Ukraina fått nytt liv. Gjennom samarbeidsorganisasjon «We Plus» blir det ordnet med familieleirer for voksne Tsjernobyl-barn og deres familier.
– Selvsagt kan vi ikke slippe dette nå, sier Lennart Eriksson, smilende. – Det er viktig at de kommer sammen og deler både gode opplevelser og vanskelige opplevelser. Vi var der for dem i barndommen, og vi ønsker å være der for dem nå, sier han.

Dele med vennene dine: