Denne måneden vil vi gjøre en innsats for dem.
Olga og barna hennes satt 36 timer i bilkø den siste mila til Romania. Vera savner sin eldste sønn som hun ble tvunget til å forlate i Ukraina.
Yeva, Maria og Lena hadde ikke truffet hverandre før, men niåringene deres fant hverandre under flukten.
Møt mødrene som gjør alt for å redde barna sine fra krigens gru.
Drøyt tre mil fra Star of Hope sitt dagsenter i Dorohoi ligger grenseovergangen Siret, som titusenvis av ukrainske flyktninger har krysset siden krigen brøt ut. Camelia Topala som leder senteret i Dorohoi, drog ut til grensen samme dagen som krigen brøt ut.
-Når jeg klemte de ukrainske barna var de gjennomfrosne. Den kvelden kom jeg hjem og bare gråt og gråt, sier hun.
Siden da har Star of Hope drevet hjelpearbeid drøyt 300 meter fra grensen. Det er der vi møter Vera med sønnen Emir i armene. Han er bare tre måneder gammel, men søsknene Dima og Nastja hjelper med å passe på babyen.
-Vi overnattet utenfor huset vårt i flere netter og hørte bombene falle, sier Vera.
Når de til slutt måtte rømme, fikk hun ikke med seg sin førstefødte sønn. 18-årige Vasia har blitt innkalt til å kjempe, og går en uviss fremtid i møte.
Vårt hovedkontor i Iasi har blitt omrokkert for å ta imot rumenske flyktninger. Der sover Olga med sin mor Irina, barna Myron og Sofia, svigerdatter Victoria og tantebarnet Alicia.
Alle ektemenn, fedre og brødre ble tvunget til å ta farvel når de rømte. Tårene strømmer på mens Olga forteller.
-Det er mange barn som har dødd. Andre har blitt forlatt til seg selv uten foreldre!
6-åringen Sofia prøver å trøste mammaen hennes. Olga stryker datterens kinn og retter seg opp i ryggen.
-For noen uker siden visste vi ikke hvor modige vi var, sier hun. Men nå vet vi det.
To dager senere ankommer flere mødre til senteret i Iasi: Yeva med sønnen Pasha, Maria med sønnen Artom og Lena med datteren Nastja. Barna er ni år, alle tre. De leker i sovesalen og guttene ler mens de krangler om et lesebrett. Akkurat i øyeblikkets lek kan de glemme at pappaen deres er igjen i Ukraina. De ser ut som barndomsvenner, men har bare kjent hverandre i et par dager, og snart skal de skilles igjen. Lena vil til Tyskland, og Yeva har venner i Zurich. Maria vil prøve å komme seg til Spania.
-Jeg har en gammel slektning på Gibraltar, sier hun.
Ifølge planen hennes skulle hun allerede ha nådd frem til Cluj-Napoca vest i Romania.
-Jeg skulle dra til Cluj, men hørte feil og tok bussen til Husi, forteller hun og ler.
Hun småprater og tøyser litt, tilsynelatende uberørt av alt som har hendt. Men når noen skrangler med en tekopp bak hodet hennes skvetter hun til og skriker rett ut. Sekunder senere begraver hun ansiktet sitt i hendene sine.
-Unnskyld, sier hun. Men alle forstår.
Hver eneste lite smell tar henne tilbake til eksplosjonene i hjembyen.
For krigen setter spor også hos dem som har greid å flykte.
Åpne sår, selv hos de som tilsynelatende er uskadde.
HJELP MØDRE I KRISE
Altfor mange mødre går gjennom harde lidelser akkurat nå.
Vi vil i dette månedsbrevet sette søkelys på de ukrainske mødrene som er på flukt med sine barn bort fra krigens redsler.
Gi en gave >>>
