Hun sitter alene i skyggen av et enslig tre på den kenyanske landsbygda. Hundre meter unna ligger skolen, hvor barn fra hele nabolaget er samlet – hun ønsket virkelig at hun kunne få være en av dem. Om ikke lenge skal hun få et blikk som forandrer alt.
Syv timer tidligere, før den stekende afrikanske solen hadde stått opp, forlater vi Mombasas urbane byliv og reiser mot innlandet mens solen stiger opp i ryggen vår. Etter en god kjøretur innover jungelens smale, svingete grusveier, og videre ut i slettelandskap kommer vi frem til en klynge med hus og hytter omgitt av enorme savanner. Jimba heter plassen hvor vi skal tilbringe resten av dagen.
[perfectpullquote align=”right” cite=”” link=”” color=”” class=”” size=””]«– I fjor var første året vi ikke behøvde å ta et eneste barn til helsestasjonen, forteller Charles Kimweli Mwadundu.»[/perfectpullquote]
Noe av det første vi møter, er Star of Hopes avtrykk etter flere års arbeid på stedet: en skole, en brønn og et vanntårn. Før brønnen ble bygget, hentet landsbyboerne vann fra den samme elven som et lokalt slakteri pleide å dumpe avfall. Dette gjorde at hele landsbyen var plaget av sykdom, utslett og parasitter. Barna led verst og mange hadde ofte behov for legebehandling, noe som var svært vanskelig da nærmeste helsestasjon lå flere mil unna.
Brønnen endret landsbyen
– I fjor var første året vi ikke behøvde å ta et eneste barn til helsestasjonen, forteller Charles Kimweli Mwadundu. Han er lærer i byen og jobber ved Star of Hopes skole som ble innviet i 2009. Nå begynner antallet barn å nærme seg 200, og vi har planer om å bygge flere klasserom, forteller han.
Når skyggene er i ferd med å forsvinne under oss, står barna på rekke og rad foran skolen, spente på hva vi har med oss. Hver av dem skal få utdelt skriveblokk, blyanter og viskelær fra bagasjerommet på bilen. Det er vanskelig å beskrive gleden i øynene når de får utdelt skolemateriellet. Latter og hurrarop fyller plassen, men gleden deles ikke av alle.
Mistet foreldrene
Et steinkast lenger borte, under treets skyggefulle grener, har en liten jente betraktet gledesscenene ved skolen. Hun vil så gjerne komme bort, men tør ikke. Flere av oss har lagt merke til henne, men antar at hun har stått og ventet på et søsken. Først etter en stund stilles spørsmålet som skal forandre livet hennes: Hvem er den jenta som har stått der siden vi kom? Vi vinker henne til oss, snart får vi mange svar.
Hun sier at hun heter Anna og at hun tror hun er ni år gammel, men er ikke helt sikker. Med Charles som tolk, forteller hun om livet hun så lenge har ønsket seg .
[perfectpullquote align=”right” cite=”” link=”” color=”” class=”” size=””]«Anna har lenge ønsket å få gå på skolen, men har blitt nektet av sin bestefar.» [/perfectpullquote]
Hun har mistet begge foreldrene sine på grunn av AIDS , og bor nå sammen med sin bestefar og sine to mindre brødre. Anna har lenge ønsket å få gå på skolen, men har blitt nektet av sin bestefar. Året før hadde hun nærmet seg skolen, men ble hentet tilbake av bestefaren.
Tradisjonens kraft er stor, og den praksis som preger kulturen, går noen ganger på kant med hva som er best. Mye er imot henne. For det første er hun jente, og i sin bestefars øyne hører hun derfor ikke til på skolen. Han ville ha behandlet henne bedre om hun var hans sønnesønn, men en datters barn anses ikke som et «ekte» barnebarn. Derfor mener han selv at han hadde bedre nytte av Anna som arbeidskraft, til å gjete geiter og ordne i huset for ham. Om et år eller to vil hun bli giftet bort av bestefaren, i bytte mot penger eller geiter, men denne dagen skal bli redningen for Anna.
Et nytt liv kan begynne
Gilbert Ochieng, leder for Star of Hopes arbeid i Kenya, gjør på stående fot en beslutning om å undersøke muligheten for at Anna og hennes to mindre brødre skal få plass ved skolen i Mikindani. Her skal de få et sted å bo, mat og skolegang. Utenfor de kulturelle bindingene til sin bestefar, skal alle få starte på skolen med spesiallærere.
[perfectpullquote align=”right” cite=”” link=”” color=”” class=”” size=””]«– Anna er nå en del av vår Star of Hope-familie i Mikindani, sier Gilbert.» [/perfectpullquote]
Gilbert forklarer for henne på Swahili hva som nettopp har blitt planlagt, og når hun forstår, begynner hun å gråte av glede. Dagen etter forlater vi Kenya, men minnet om Anna og hennes tårer sitter i oss. Vi er ivrige etter å vite hvordan det har gått. Allerede neste dag får Gilbert klarering fra lederen av landsbyen i Jimba, som har snakket med bestefaren, om at Star of Hope Mikindani kan gi barna en ny start.
Gilbert forberedte deres ankomst, og innen en uke får vi tilsendt bilder av søsknene i sitt nye miljø. Uka etter får vi tilsendt bilder av Anna og brødrene i nye skoleuniformer – for første gang ser vi Anna smile. – Anna er nå en del av vår Star of Hope-familie i Mikindani, sier Gilbert. Her er det fremtidshåp for henne og hennes søsken.
Fakta om jenter og utdanning:
Globalt finnes det 75 millioner jenter som ikke får gå på skole. I mange land ses jenter på som mindre verdt, oftest av kulturelle og religiøse grunner. Færre jenter enn gutter fullfører grunnskolen. Jenter utsettes for mer kjønnsbasert vold og langt flere jentebarn dør før de har fylt fem år. Jenter har også større risiko for å bli smittet av HIV enn jevngamle gutter, samtidig som komplikasjoner under graviditet og fødsel nå utgjør den største dødsårsaken for jenter mellom 15 og 19 år. (FN)
