«Kom igjen, bare én bit til!»
Det finnes neppe noen norsk forelder som ikke på et eller annet tidspunkt har prøvd å overtale, lokke eller mase på barna sine for å få dem til å spise – til tross for at vi har mat i overflod. Vi bærer med oss dette instinktet fra en annen tid, da norske familier levde i dyp fattigdom.
For bare litt over hundre år siden sto samfunnet vårt overfor enorme utfordringer, og fattige foreldre kjempet desperat for å skaffe mat til barna sine. Situasjonen var enda verre for mødre som av ulike grunner sto alene, uten en far til barna. De befant seg nederst på den sosiale rangstigen og levde i dyp fattigdom og ydmykelse. Mangel på mat svekket også barnas immunforsvar. Rundt århundreskiftet døde ett av ti barn i Norge. De aller fattigste hadde enda dårligere odds.
Det er en merkelig og urovekkende erkjennelse at dette fortsatt skjer, om enn på et annet kontinent.
I Mikindani i Kenya sliter mange med nettopp dette – spesielt når det gjelder døtrene deres. Bekymringen når døtrene sovner sultne. Følelsen av maktesløshet idet døtrene blir sykere og svakere av mangel på mat. Tankene går tilbake til oss norske foreldre og vår egen bekymring rundt mat. Hvordan ville det føles om vi ikke hadde mat å gi?
Hvis vi kan sette oss i den situasjonen, kan vi forstå hva familiene i Mikindani går gjennom akkurat nå.
Derfor er jeg utrolig takknemlig for at vi, sammen med deg, kan gjøre en forskjell for disse familiene. Hver donasjon på hundre kroner gir måltider til åtte jenter som ellers ville vært uten mat.
Bli med og still sulten deres!
GI EN GAVE >>>
Håpefulle hilsninger.
Ragnar Løsnesløkken, daglig leder
