Når jeg ser ut av vinduet mitt, ser jeg utover vakre Gudbrandsdalen hvor solskinnet får Lågen til å glitre. Da er det vanskelig å tro at en blodig krig pågår bare 170 mil fra den norske grensen. Ja, avstanden er faktisk kortere til Ukraina enn den er fra meg til Kirkenes.
Hvordan ville jeg følt meg hvis en krigssone møtte meg i stedet utenfor vinduet?
Jeg forestiller meg frykten, fortvilelsen, håpløsheten … og bekymringen for barna mine.
I krig, uansett hvor, er barna de største taperne. Noen barn vi møter har mistet hjemmene sine, andre har mistet fedrene sine – og alle har mistet fire år av barndommen sin.
En normal hverdag med ro i klasserommet og lek i skolegården har blitt erstattet av konstant beredskap.
Gang på gang blir de tvunget inn i ly der sollyset ikke når frem og himmelen bare er et minne.
Du og jeg kan ikke stoppe krigen, men vi kan sørge for at vi er der for barna.
Vi kan hjelpe dem med å gjenvinne noe av det som ble tatt fra dem.
Det barna ber oss om akkurat nå er ikke mye:
Skolesekker, skolemateriell og hjelpemidler.
Gavene gjør skolearbeidet enklere og gjør noe mer samtidig.
Støtten fra dere, fra Norge, gir barna oppmuntring til å kjempe videre med studiene.
Og det er der på skolen, ikke bare på slagmarken, at Ukrainas fremtid avgjøres.
Gi en gave >>>
Håpefulle hilsninger.
Ragnar Løsnesløkken, daglig leder
