Vi trenger håp! De ordene fylte et banner ved inngangen til en villa utenfor rumenske Botosani. Innenfor døren finnes et fristed for ungdommer og voksne med Downs syndrom og autisme. Dette stedet drives ikke av oss, men av foreldrene.
-Vi bygger hverandre opp, sier formann Mihaela.
Ne trebuie spreanta – Vi trenger håp – er navnet på den foreldreforeningen som Star of Hope tok initiativet til å grunnlegge i 2003. I dag drives den av 35 foreldre fra regionen. Vi tar alle beslutninger i sammen. Ingenting blir bestemt før vi har lyttet til alle, sier Mihaela.
Hun er mor til 26-årige Lustin, som har Downs syndrom og er døvstum. For hans skyld har de andre ungdommene trent på tegnspråk. En av dem er Lustins barndomsvenn Catalin. Han har også Downs syndrom, og deres vennskap ble til takket være et dårlig avløp.
-Catalinas pappa var rørlegger, sier Mihaela. Da han kom hjem til oss og fikk se Lustin, forstod han at familiene våre hadde barn med samme utfordringer. Catalinas mamma, Mia, husker den dagen da alt snudde.
-Før det visste vi ikke engang hva Downs syndrom er, sier hun.
Begge mødrene ble grunnleggere av den nye foreningen. Star of Hope bidro med ressurser og hjalp dem til å få den registrert samt holdt kurs for alle foreldrene. De første 18 årene lønnet vi også en psykolog. Utgiftene for hyre, mat og transport ble finansiert av medlemsavgifter, mens Star of Hope betalte halvparten av lønnen til den nyutdannede psykologen Simida.
-Jeg kom først hit som volontør, sier hun. Ved hvert besøk vokste kjærligheten min til barna. Jeg elsker også hvordan foreldrene her hjelper barna sine til å bli innlemmet i samfunnet.
Den kampen pågår stadig, men for hvert år som går blir det mer akseptert med ulike nedsatte funksjonsevner i Romania.
-For 20 år siden var det mange på gaten som stirret og dømte. Det hender sjeldnere nå, sier Mihaela.
Jana, som er mor til Anca, husker skammen som hun følte på tidligere. Den er nå som blåst bort.
-Vi befant oss på bunnen, og foreningen hjalp oss til å reise oss igjen. I dag forstår jeg at Gud sendte datteren min for å hjelpe meg til å forstå hva kjærlighet er.
«Jeg elsker alle her! Jeg elsker Catalin, for han er min venn. Jeg elsker Claudia, for hun er veldig vakker. Jeg elsker fotball, jeg er målvakt, og jeg elsker bordtennis! Hvis senteret ikke fantes, så hadde jeg blitt så lei meg. Jeg elsker at vi er en stor familie!» Andi
«Jeg elsker å være her, og å vaske, danse og synge. Senteret er livet mitt!». Anca
«Jeg elsker at vi er sammen her, og at vi er venner» Catalin
Mihaela & Mia
Simida