Gilbert Ochieng «så lyset» da arbeidet i Kenya var i krise.
Spaserturen langs den kritthvite stranden, mens den svale vinden suser svakt i palmetrærne, minner om en spasertur i selveste Paradis. Vi vasser ut i de grunne bølgene som skyller inn over sanden. Plutselig stikker en sylskarp smerte gjennom fotsålen.
Kråkebollene, det er tusenvis av dem, har ligget gjemt under overflaten. De små nålene som har borret seg inn under foten må trekkes ut med pinsett. Det føles som et varsel:
Alt er ikke idyll. Ikke engang her.
Basen for Star of Hopes virksomhet i Kenya ligger i kystbyen Mombasa, en myldrende millionmaurtue der høyhus og provisoriske skur deler plassen med mennesker og geiter langs herjede gater.
[perfectpullquote align=”full” cite=”” link=”” color=”” class=”” size=””]Rushtid er ikke et begrep her; trafikkaos er normaltilstanden. [/perfectpullquote]
Rushtid er ikke et begrep her; trafikkaos er normaltilstanden. Bilene som hoper seg opp i trafikkorken minner ikke akkurat om luksus og rikdom, men likevel er det Kenyas mer velstående side vi ser.
Én dollar om dagen
– Halve befolkningen lever på mindre enn én dollar om dagen, sier Gilbert Ochieng, mannen som har det øverste ansvaret for Star of Hope i Kenya. Det er vanskelig å begripe. Summen holder ikke engang til en liter bensin.
Gilbert er den samlende og drivende kraften bak all virksomhet som Star of Hope driver i landet: førskoler, skoler og yrkesutdanning. Han vokste opp i en kenyansk middelklassefamilie som eldstemann i en søskenflokk på åtte. Etter å ha blitt kjent med svenske Judith Löfsund, som arbeidet for Star of Hopes moderorganisasjon, Teltmisjonen, i Mombasa, begynte hun en utrettelig overtalelseskampanje for å få ham til å ta på seg rollen som hovedansvarlig for Star of Hope i Kenya.
– I tre år sa jeg nei, forteller Gilbert.
– Jeg ville ikke har betalt for å jobbe med veldedighet, men til slutt sa datteren min: «Om du ikke takker ja, vil jeg ikke være vennen din mer». Den våren tok jeg en pause fra ingeniørjobben for å bli kjent med Star of Hope, og når jeg vendte tilbake til jobben i juni leverte jeg oppsigelsen min.
[perfectpullquote align=”full” cite=”” link=”” color=”” class=”” size=””]– Jeg ville ikke har betalt for å jobbe med veldedighet, men til slutt sa datteren min: «Om du ikke takker ja, vil jeg ikke være vennen din mer».[/perfectpullquote]
Vitenskapsnavn
Han bor nær Star of Hope-kontoret i forstaden Mikindani, sammen med kona Carolin. De har to voksne barn, 25 år gamle Maureen og 22 år gamle Kelvin – som, tro det eller ei, er oppkalt etter temperaturskalaen.
– Jeg er jo ingeniør, så jeg ville ha et vitenskapelig navn, sier Gilbert og ler.
Fra 1998 til 2004 var Gilbert øverste ansvarlig for Star of Hope i landet. Senere, i 2011, kom han tilbake til organisasjonen under en turbulent periode der det trengtes en pålitelig og stødig hånd ved roret.
– Jeg gikk egentlig bare med på å ta ett år, for å ordne opp i noen saker, men etter 2012 kjente jeg at jeg ikke kunne forlate dette arbeidet. Det var ikke lenger noen jobb, men et kall. I dag merker jeg at jeg er på rett plass.
«Så lyset»
Selvforsyning er et nøkkelord som Gilbert er levende opptatt av. Mentoren, Judith Löfsund, snakket ofte om det, og i år 2000 utarbeidet Star of Hope-kontoret i landet en handlingsplan der selvforsyning ble en del av strategien.
Men først i 2012, da Gilbert kom tilbake til organisasjonen, ble planen virkelig satt ut i livet. «Da så vi lyset,» er Gilberts egne ord.
– Det var da vi innså at vi var nødt til å gjøre mer enn å motta penger fra donorer. Støtten deres var ikke nok til å betale regningene våre og fortsette alle programmene våre.
[perfectpullquote align=”full” cite=”” link=”” color=”” class=”” size=””]En strategi ble utarbeidet for at arbeidet skulle generere egne inntekter, og i løpet av kort tid var en rekke tiltak på plass:[/perfectpullquote]
Hønsefarmer, frukt- og grønnsaksdyrking, behandling av drikkevann, fiskeoppdrett, barnehage, parkeringsplasstjenester og birøkting. I tillegg er både biogassproduksjon, kioskutleie og en kafeteria under planlegging.
– Identiteten vår er å gi håp til de håpløse. Og selvforsyning er veien å gå for å oppnå den identiteten i organisasjonen vår, sier Gilbert.
– Prioriteringene våre kan aldri være kortsiktige, uansett hvordan omstendighetene våre ser ut.
Blant landets beste
Når man ser ham i aksjon, er det vanskelig å tro at han har rukket å fylle 53 år. Gestene, stemmen, gangen – ingenting røper alderen hans. Utenom øynene. De tilhører en mann som har sett mye opp gjennom årene.
Under Gilberts ledelse har skolen i Mikindani gjennom avgangselevene markert seg som en av landets 20 beste skoler, og Gilbert jobber uforstyrret videre ut ifra Star of Hopes grunnfilosofi: Å gi barn helse, mat og utdanning for å utruste en ny generasjon med viljen og verktøyene som trengs for å lede sitt samfunn vekk fra korrupsjon og elendighet.
Fordelen i et land som Kenya, der annenhver person er under 19 år, er at du ikke trenger å vente lenge for å se fruktene av satsingen på de yngste. Allerede i dag har Kenya en høy økonomisk vekst – så høy som 6,3 prosent, ifølge ferske statistikker – men de fattigste ser lite til den voksende økonomien. Mye forsvinner i omfattende korrupsjon, og fraværet av sosiale sikkerhetsnett forsterker bare ubalansen.
Brobygger
Gjennom det ukelange besøket i landet ligger det et spørsmål og gnager: Finnes det muligheter for at rike og fattige kan møtes på like vilkår? Der de kan prate sammen, bli kjent med hverandre og forstå hverandre?
[perfectpullquote align=”full” cite=”” link=”” color=”” class=”” size=””]Finnes det muligheter for at rike og fattige kan møtes på like vilkår?[/perfectpullquote]
Gilbert rister på hodet når han får spørsmålet.
– Men jeg vil endre på det, sier han.
– Det finnes en skole i Nairobi der rike familier betaler dobbelt med skolepenger per barn: én avgift for deres eget barn, og én for et barn som trenger utdanningen. Drømmen min er å øke nivået på skolene våre slik at også de rike vil at barna deres skal gå her. Da kan de betale skolepenger for barn som ikke har råd, så det utvikles et miljø der fattige og rike kan omgås på omtrent like vilkår. Barna vil vokse opp sammen og respektere hverandre. Det kommer til å bygge broer over kløftene i landet vårt.
Tekst: William Fuglset
Foto: Dan Thomas Tveita
Grønnsaker, frukt og birøkting står sentralt i Star of Hope Kenya sine selvforsyningsprosjekter.
Caroline Ochieng viser frem noe av den dyrkede jorda som skal være med å selvforsyne prosjektene.