Fra jordgulvet til drømmejobben: Ludmilas reise gir jenter håp
«Hva er ditt første minne om Håpets Stjerne?»
Spørsmålet treffer biologilærer Ludmila 20 år tilbake i tid, til jordgulvet hun sov på i skuret hun den gang kalte hjem. Til tiden før en hjelpende hånd forandret alt.
Det har gått nesten 50 år siden Star of Hope startet sin kamp for urbefolkningen i den argentinske provinsen Chaco. Dette betyr at det i dag finnes flere generasjoner voksne som kan vitne om effektene av arbeidet. 29 år gamle Ludmila Lezcano, som tilhører urbefolkningen Qom, er en av dem. I løpet av sine første leveår hadde hun nesten ingenting.
– Ingen senger, for eksempel. Vi sov alle på gulvet i samme rom: Meg, mine tre søsken og moren vår. Ludmilas stemme kveles når hun tenker tilbake. – Mamma var singel og hadde ingen utdannelse. Hun prøvde å forsørge oss ved å vaske klær for rikere familier og vaske husene deres. De pengene var ikke engang nok til mat. Vi trengte hjelp, men mamma hadde ingen å henvende seg til. Det var da vi hørte om Star of Hope.
Ludmila og to søsken fikk lov til å bli fadderbarn – og i det øyeblikket tok livet en ny retning. Det startet med at vi fikk matposer hver måned og slapp å sulte, sier hun. Vi kunne kjøpe en seng på avbetaling, og både moren min og jeg sov i den. Så fikk vi skolemateriell som ga oss en god sjanse til å bestå eksamenene. Få fra Qom-folket får sjansen til å studere videre, og den oppoverbakke kampen er spesielt bratt for jenter – men da Ludmila ble eldre, fikk hun løpende studieveiledning og et stipend for høyere studier.
Jeg har alltid drømt om å bli lærer, fordi jeg elsker å dele kunnskap med andre mennesker. Takket være Håpets Stjerne ble den drømmen virkelighet.
I dag jobber Ludmila som biologilærer. Hun og mannen hennes driver også sin egen nettbaserte skosalgsvirksomhet. Sammen har de begynt å bygge et lite hus med strøm, kjøleskap og vanntank på taket. Fasiliteter hun knapt kunne drømme om som barn. Samtidig blir hun minnet om barndommen sin hver dag. I klasserommet møter hun jenter i samme vanskelige situasjon som hun selv en gang befant seg i. Som har problemer med å fokusere fordi de er så sultne.
Ludmilas barndomsminner er deres virkelighet, her og nå:
Ingen mat.
Ingen seng.
Ingen sponsor.
Ingen fremtid – med mindre vi åpner den døren for dem.
Vil du hjelpe en jente med å gjøre samme reise som Ludmila.
Gi mat og utdanning til en jente i Argentina! Gi en gave >>>
