Indiansk kamp med penn og papir

Det er lenge siden Columbus la til ved kysten av det han trodde var India. På Cuba møtte han et folk som tok imot fremmede med åpne armer, «indianere» kalte han dem.

(Tekst: Odd Arild Nessa/Foto: Kjetil Skaardal Andersen)

Møtet var begynnelsen på århundrer med undertrykkelse og overgrep på det amerikanske kontinentet – og for indianerne; en kamp for rettferdighet som i dag ikke lenger kjempes med pil og bue, men med penn og papir.

Vi setter oss i en transit-taxi på vei til flyplassen i Buenos Aires, fulgt av en lokal guide. Bilene raser forbi på den firefelts brede motorveien. Etter ti dager har vi, en liten gruppe fra Star of Hope Norge, vært tett på et indianerfolk i Nord-Argentina. En reise som har satt spor i oss og gitt oss innblikk i en hverdag full av kamp, diskriminering, fattigdom og mot alle odds; triumfer.

Fordommer finnes mellom alle kulturer, men rasismen mot indianerne kjennes ekstra sterk når vi forteller vår guide hvor vi har vært, hvem vi har møtt, og hvem som oversatte til svensk da vi bare kunne ordet «gracias» på spansk. Responsen fra guiden kommer litt overraskende på oss. Da vi forteller at en indianer er gift med en svenske, utrykker hun med stor skepsis:
– At en svenske er gift med en indianer er en spesiell blanding, sier guiden og blir rar i blikket.
Da jeg forteller at de møttes her i byen, informerer hun sjåføren de hårreisende nyhetene, og legger på en liten latter. Vi sitter i baksetet, lettere provosert, men vi klarer å holde masken. Den siste uken har satt uutslettelige spor i oss. Vi har bedt, sunget, grått og feiret sammen med Toba-indianerne – et folk vi har blitt glade i. Et folk vi ikke kjente før vi satte våre ben i landsbyen deres. Vi ble tatt imot med åpne armer, som så mange hvite har blitt før oss.

[perfectpullquote align=”full” cite=”” link=”” color=”” class=”” size=””]«Den siste uken har satt uutslettelige spor i oss. Vi har bedt, sunget, grått og feiret sammen med Toba-indianerne – et folk vi har blitt glade i.» [/perfectpullquote]

Det første møtet – begynnelsen på et folkemord

– Jeg kunne se hvordan de elsket hverandre, skrev Columbus i sine memoarer etter det første store møtet i 1492 mellom urfolket og europeerne i «den nye verden», som han kalte det. For millioner av innbyggere på dette enorme kontinentet var ikke dette en ny verden, det var deres land, deres paradis, deres hjem. Her var de lykkelige. Møtet ble begynnelsen på slutten for indianernes frihet. En frihet de ble berøvet og som de aldri har fått tilbake. I kjølvannet av Columbus kom blod- og gulltørstige spanske krigsherrer som Hernan Cortés og Pedro de Alvarado. De skydde ingen, verken kvinner, barn eller gamle når deres kanoner og ildvåpen ble fyrt av.

Tallene på innbyggere da Columbus først kom i 1492 er vanskelig å anslå, men nyere forskning viser at det bodde mellom 60 og 100 millioner urfolk på kontinentet. I løpet av de første 100 årene etter den spanske invasjonen, ble den indianske befolkningen redusert til mellom 6 og 8 millioner. Mord og nedslaktning, europeiske sykdommer, umenneskelige slavekår og sult tok livet av det stolte folket. Det er gruoppvekkende å tenke på at 80-90% av befolkningen ble offer for dette, som kan regnes som historiens største folkemord. Undertrykkelsen fortsatte i århundrene som kom og satte varige spor i et undertrykt folk.

Kjemper sammen med Toba-indianerne

Saenz Pena er en liten by som ligger midt i et stort sletteområde som kalles Grand Chaco i Nord-Argentina. Navnet Grand Chaco betyr Den store jaktmarken. Området er på en halv million kvadratkilometer, delt mellom Paraguay, Argentina og Bolivia.

I dette området leder Kenth Johansson Star of Hopes arbeid blant Toba-indianerne. I snart 40 år har han sammen med sin kone Alba, som er indianer, jobbet for å gi Toba-folket i Chaco provinsen et bedre liv. Kenth og Alba møttes da han reiste som misjonær til Buenos Aires på 60-tallet for å lære spansk.

Vi får en varm velkomst i deres hjem i Sáenz Peña. På veggene henger en salig blanding av familiebilder, indiansk håndverk og malerkunst. På bordet står en vase med plastikkblomster, et vakkert bryllupsbilde på hylla vitner om en historie fylt av kjærlighet og kontraster. – I Buenos Aires blir indianere fortsatt, på nedlatende vis, kalt svartinger. Også i dag kjemper indianerne for å bli behandlet med respekt, og ikke minst for å bli hørt, forteller Kenth. Kenth forteller også at landområdene fortsatt er kilde til konflikt i Chaco.
– Det er ikke langt til byen Salte, hvor staten nettopp kom med sine Caterpillars og jevnet en liten landsby med jorden. Familiene ble fjernet, og en ny vei ble bygget.

[perfectpullquote align=”left” cite=”” link=”” color=”” class=”” size=””]I snart 40 år har han sammen med sin kone Alba, som er indianer, jobbet for å gi Toba-folket i Chaco provinsen et bedre liv.[/perfectpullquote]Rystende historier kan han også fortelle, om overgrep mot Toba-folket de siste hundre årene.
– På 30- og 40-tallet kom militære kolonialister og tok landområdene. Det var godseiere som ville ha jord. Kommunikasjonen skulle utbedres gjennom veibygging. Utenfor Sáenz Peña finnes massegraver med hundrevis av drepte. Morderne var utspekulerte, de satte opp en felle hvor de først kastet ut karameller fra fly – og da barn og voksne sprang ut for å plukke godteriet, ble de skutt og drept med mitraljøse. Familiene som kom seg unna, gjemte seg i skogen, hvor de ble jaktet på som dyr, og drept hvis de ble funnet, forteller Kenth.

Bevarer språk og kultur i en ny tid

Vi setter oss trygt tilbake i bilen på vei for å besøke den lokale skolen, lettere rystet over historiene vi ble fortalt. Langs veien ser vi stolte indianere som daglig kjemper mot fattigdommen ved å selge indiansk kunst.
– Indianernes kamp har i mer enn 500 år handlet om overgrep, kolonialisering og landområder. Slaget om landområdene er tapt, men dette stolte folket gir ikke opp! De kan ikke leve som de ønsker lenger, som et fritt jegerfolk i ett med naturen på Den store jaktmarken. I dag handler kampen om at de skal få bevare sin unike kultur, samtidig som vi kan gi dem muligheter i den verden de nå lever i. Da er utdanning nøkkelen, sier Kenth.

I Star of Hopes arbeid har bevaring av språk og kultur vært svært viktig både i førskolene og i grunnskolene som drives. Høyskolen CIFMA, som Star of Hope har bidratt til, utdanner tospråklige lærere som underviser i både Qom (Toba-språket) og spansk. I tillegg har flere tusen Toba-indianere fått stipend til høyere utdanning. Nå finner du både leger, politikere, sykepleiere, jurister og advokater blant dette folket. Alba kan fortelle at myndighetene de senere årene gradvis har endret sine holdninger til indianerne.
– Synet på indianerne er mye bedre enn da vi begynte. Tidligere var det vanskelig å få seg jobb fordi de ble anklaget for å være late og udugelige. Nå når mange har fått seg en utdannelse, blir de også respektert. Myndighetene ser at de bidrar i samfunnet på en positiv måte, sier Alba.

Utdanning er det sterkeste våpenet

Vel fremme ved skolen blir vi møtt av et hundretalls lekende barn som nettopp har spist lunsj. Det er stas med besøk og vi blir invitert inn i klasserommet til Lorena, en av de 20 lærerne på skolen.

[perfectpullquote align=”right” cite=”” link=”” color=”” class=”” size=””]«–Vi er i ferd med å forstå at vår kamp handler om kunnskap – det er veien for å bli hørt, forstått og respektert.» [/perfectpullquote]Lorena lyser opp når hun snakker om skolen og hva den betyr. Selv var hun fadderbarn i Star of Hope fra hun var liten, og fikk senere stipend til å ta lærerutdanningen. Hun kan fortelle at både hennes mann og hennes foreldre jobber som lærere. Hele familien har fått stipend til lærerutdanningen gjennom CIFMA og Star of Hope.

– Vi er i ferd med å forstå at vår kamp handler om kunnskap – det er veien for å bli hørt, forstått og respektert. Jeg kan ikke formidle sterkt nok hvor mye jeg og min familie brenner for dette. Jeg har dedikert livet mitt for at disse barna skal få en utdannelse. Utdannelse og kunnskap, penn og papir – det er vårt sterkeste våpen! avslutter Lorena.

Brukne spyd ligger langs veiene
I gru har vi revet oss i håret
Våre hus har ikke lenger tak
Veggene er røde av blod
Vannet er rødt, som om det var farget
og når vi drikker det
smaker det som tårer Vi har mistet vår arv
Vår by er død

(Indiansk dikt fra 1500-tallet)

 

Kilder:
Øyvind Johnsen, Rød Krig
Thor Heyerdahl, Skjebnemøte vest for havet