Blant flere velbygde og solide hus utenfor Iasi, ligger et lite ustelt murhus som skiller seg ut i mengden. Familien er nesten helt vanlig, men ikke nødvendigvis i øynene på naboer.
Fremmede i eget land
[perfectpullquote align=”right” cite=”” link=”” color=”” class=”” size=””]«Han kaster et varmt blikk på den lille jenta med Downs syndrom som løper rundt i grusen med en liten trillevogn.» [/perfectpullquote]Vi møter den lille familien utenfor murhuset en solrik vårdag i april. –Theodora er en gave fra Gud, hun er en stor velsignelse, sier pappa Cristian. Han kaster et varmt blikk på den lille jenta med Downs syndrom som løper rundt i grusen med en liten trillevogn. Den lille jenta på snart 3 år setter seg ned, gnager litt på en stein mens moren iherdig prøver å lære henne manerer.
Cristian forteller om lykkelige dager da Lilliana ble gravid. Selv om de kjempet for tilværelsen med han som arbeidsledig, gledet de seg til at barnet skulle komme. –Vi fikk sjokk da Theodora ble født. Jeg ble deprimert, vi visste ikke hvordan vi skulle takle situasjonen, sier mamma Lilliana. Hun holder et ekstra godt øye til datteren da en bil passerer.
Foto: Kjetil Skårdal Andersen
Faren forteller videre hvordan de har blitt ignorert etter at de fikk lille Theodora, og at i Romania blir du sett ned på hvis du får et barn med spesielle behov som Theodora.
–Staten har ikke noe tilbud til familier som er i en slik situasjon som oss, det er heller ingen økonomisk støtte å hente, sier han. –Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, det ble starten på en vanskelig tid, sier Cristian og holder deres 10 måneder gamle sønn Michail i armene.
Møtet med familie og naboer var heller ikke enkelt. –Vi har liten kontakt med naboene våre, sier Cristian. En gjeng med nabounger står bak en port og følger nysgjerrig med på hva som skjer. Han forteller også at noen mennesker i dette landet er redd for at de skal bli smittet av en sykdom hvis de kommer i fysisk kontakt med noen med Downs syndrom. Noen tror også at det er en straff fra Gud. –Lillianas bror mener at Theodora aldri skulle ha vært født, han er sterkt imot oss som familie, legger han til. Cristian peker oppover mellom husene i nabolaget og sier at Lillianas foreldre bor i nærheten av dem, men at de har fått liten støtte. –Lillianas foreldre har ikke støtt oss bort, men det er liten praktisk hjelp å få. Jeg spør om Theodora kunne vært sammen med besteforeldrene en dag, men dette er helt utenkelig.
Håp i urettferdigheten
[perfectpullquote align=”right” cite=”” link=”” color=”” class=”” size=””]«–På senteret har vi blitt møtt med kjærlighet og verdighet, det har betydd veldig mye for oss, sier Cristian.»[/perfectpullquote]
Etter at Theodora var født, fikk familien høre om Star of Hopes senter i Iasi gjennom sykehuset. De fleste som får et barn med funksjonsnedsettinger blir automatisk tipset om å ta kontakt med senteret, som er det eneste tilbudet, forteller guiden vår Alina fra Star of Hope Romania. –På senteret har vi blitt møtt med kjærlighet og verdighet, det har betydd veldig mye for oss, sier Cristian, og fortsetter, jeg aner ikke hva vi skulle ha gjort hadde det ikke vært for hjelpen vi får der.
De er glade for den ene dagen i uken Theodora får behandling ved senteret, hvor spesialpedagog og fysioterapeut følger henne tett opp. Her har hun lært å sosialisere med andre, og får nødvendig stimulans for en god og sunn utvikling. –Vi har sett en god utvikling hos henne etter at hun kom til senteret, Theodora er en smart jente, sier Cristian. Jeg spør foreldrene hva de drømmer om for Theodora. Lilliana er ikke i tvil; –min drøm er at Theodora en dag skal bo i eget hus og klare seg selv.
Engasjerer seg
Arbeidet blant funksjonshemmede barn har vært et satsingsområde for Star of Hope siden institusjonene fra kommunisttiden kom frem i lyset. Siden 1989 har arbeidet spilt en viktig rolle for disse familiene.
Lilliana forteller at hun har engasjert seg i oppstarten av en ny organisasjon som skal jobbe med å fremme lovverket og rettigheter for familier og barn i en slik situasjon. Arbeidet ble startet i desember med utgangspunkt i senteret i Iási og allerede har organisasjonen 1000 medlemmer. –Vi drømmer om at denne organisasjonen skal bidra til å forandre statens og samfunnets holdninger til barn med funksjonsnedsettinger, sier Lilliana. –Veien er lang, men vi blir flere og flere som kjemper sammen, da kan vi ikke gi opp.
Foto: Kjetil Skårdal Andersen