«Hun vil aldri gi dere noe glede. Kvitt dere med henne, skaff dere et nytt barn i stedet.»
Den var som et gufs fra den kommunistiske fortiden, beskjeden som Emilias foreldre i rumenske Iasi fikk fra det offisielle sykehussystemet: Barn med Downs syndrom er en byrde. Ikke en glede. Bare glem det, liksom.
[perfectpullquote align=”full” cite=”” link=”” color=”” class=”” size=””]Fram til hun var fire år, bodde Emilia hjemme hos mamma og pappa uten kontakt med andre unger.[/perfectpullquote]
Det beste hadde egentlig vært abort, men nå var jo Emilia født. Om det var en gyldig grunn til å ta vare på henne? Egentlig ikke.
Men Emilias foreldre ga ikke opp. De forsøkte å sende henne til barnehage, men ingen ville ta imot henne. Fram til hun var fire år, bodde Emilia hjemme hos mamma og pappa uten kontakt med andre unger.
«Ikke gi opp potensialet hennes.»
Det var beskjeden de fikk da foreldrene møtte Star of Hope-senteret i Iasi. Emilia ble tildelt en terapeut som jobbet med språket hennes, og litt etter litt kom resultatene: Den lille jenta klarte å gjøre seg forstått.
En Star of Hope-kontakt fulgte opp kontakten med både barnehage, skole og nabolag, og fem år gammel fikk hun endelig begynt i en barnehage.
[perfectpullquote align=”right” cite=”” link=”” color=”” class=”” size=””]Emilia er et nydelig eksempel på hva et barn kan få til, bare noen tror på henne.[/perfectpullquote]
I dag er Emilia åtte år. Hun går på en vanlig skole. Hun har lært seg geometriske figurer, tall, farger – hun har til og med lært seg bokstavene, litt etter litt. Nå kan hun lese, og skriver korte ord. På skolen har hun venner som støtter henne, tar vare på henne og er glad i henne.
Potensial er et utbrukt ord, kanskje.
Men det gjør det ikke mindre relevant av den grunn. Emilia er et nydelig eksempel på hva et barn kan få til, bare noen tror på henne.
Det er jobben vår som organisasjon også: Å tro på barna. Tro at de har et potensial de kan nå. Tro på å se det potensialet i full blomstring. Tro at stjernene er ment for å skinne.
