Elleveårige Abel tar aldri av seg lua lengre. Han bærer den ikke for å slippe å fryse, men for å slippe å vise at han har mistet hår. Mammaen hans, Lorela sier gråtende:
-Jeg kunne ha ofret alt om det hadde gjort ham frisk igjen!
ROMANIA: Det er fortsatt vinter når vi hilser på Abel og familien hans i hjemmet deres i landsbyen Valea Seaca. Vi har med ved til familien, og det trengs. Det er kaldt og vindfullt. Dagslys trenger inn gjennom gliper i ytterdøren. Abel sitter sammenkrøpet i en sofa med ytterklærne på. Lua er dratt langt ned, og han unnviker øyekontakt med oss.
Lorela betrakter sønnen sin med bekymring i blikket:
-Han har isolert seg mer og mer, sier hun. Han vil ikke lengre leke med andre barn, for de ler av hans bare hode. Før var han dyktig på skolen, men nå bryr han seg ikke lengre. Den eneste plassen Abel drar til frivillig, er til Star of Hope sitt senter i landsbyen.
-Men på skolen tør jeg ikke sende han, sier Lorena. Ikke når influensaen går. Immunforsvaret til Abel er så svakt.
Familiens hjem har et eneste rom. Her sover Abel, foreldrene hans og de tre søsknene hans.
-Jeg er så takknemlig for veden, sier Lorela. Vi må fyre konstant for Abel sin skyld. Han skulle hatt et eget rom til å hvile i.
De er i gang med å bygge et rom nummer to med støtte fra Star of Hope, men når familien oppdaget at taket var lekk, ble de tvunget til å håndtere det problemet først. Nå har ekstrapengene tatt slutt og andre utgifter er mer akutte.
-Det vanskeligste er å få tak i Abel sine medisiner, sier Lorela. Det nest vanskeligste er dietten han må følge, og å komme seg til sykehuset annenhver uke.
Lorela kjemper med tårene.
-Jeg skulle ha ofret huset og alt jeg eier om det hadde gjort Abel frisk igjen!
Under hele samtalen har Abel sittet stille i sofaen. Fotografen vår, Viktor, slår seg ned ved siden av ham.
-Jeg hører at barna erter deg for at du ikke har hår, sier Viktor. Og jeg forstår hvordan det kan være å miste håret sitt.
Når Viktor tar av seg lua si og viser frem sin blanke isse, våkner noe til liv i Abel sine øyne. I løpet av noen sekunder har han tatt av seg sin egen lue. De fortsetter å prate en stund. Blant annet om hvordan superhelter er personer som møtes av hard motgang, men som aldri gir opp. Personer som Abel.
Når vi skilles, blir Lorenas øyne igjen fylt av tårer. Hun klemmer oss og sier «takk», og vi forstår at hun er veldig glad for å slippe og bekymre seg for ved. Iblant handler hjelpearbeidet om å sponse ved, mat eller byggemateriale. Andre ganger handler det om noe så lite og stort som å få en elleveårig gutt til å ta av seg luen og le for første gang på lenge.
Vil du støtte Abel i hans kamp mot kreften? Da kan du vippse en gave merket «Abel» til 11576. Tusen takk!
Fakta/Helhjertet for romfolket
Siden 2015 har vi drevet ressurssenter for utsatte rombarn i Romania. Leksehjelp, mat og ekstraundervisning på senteret komplementeres med sosiale innsatser som utdeling av ved og husdyr.
