Hvordan ville jeg følt meg hvis en krigssone møtte meg i stedet utenfor vinduet?
Jeg forestiller meg frykten, fortvilelsen, håpløsheten … og bekymringen for barna mine.
I krig, uansett hvor, er barna de største taperne. Noen barn vi møter har mistet hjemmene sine, andre har mistet fedrene sine – og alle har mistet fire år av barndommen sin.
En normal hverdag med ro i klasserommet og lek i skolegården har blitt erstattet av konstant beredskap.

Gang på gang blir de tvunget inn i ly der sollyset ikke når frem og himmelen bare er et minne.
Du og jeg kan ikke stoppe krigen, men vi kan sørge for at vi er der for barna.
Vi kan hjelpe dem med å gjenvinne noe av det som ble tatt fra dem.

Det barna ber oss om akkurat nå er ikke mye:
Skolesekker, skolemateriell og hjelpemidler.

Gavene gjør skolearbeidet enklere og gjør noe mer samtidig.
Støtten fra dere, fra Norge, gir barna oppmuntring til å kjempe videre med studiene.
Og det er der på skolen, ikke bare på slagmarken, at Ukrainas fremtid avgjøres.

Gi en gave >>>

Håpefulle hilsninger.

Ragnar Løsnesløkken, daglig leder

UKRAINA. Russlands fullskalainvasjon har nå pågått i fire år og fem måneder.Det betyr at en tiåring som Timur knapt har noen minner igjen fra fredstid.Siden krigen startet, har over 4000 skolebygg i Ukraina blitt skadet ellerødelagt. Timur, Slava og Kateryna forteller om mangel på materiell, hjelpemidlerog ro i timene, og om hvordan undervisningen gang på gang må flyttes ned i tilfluktsrommene. De er tre av utallige ukrainske barn hvis liv er blitt knust. Dette er deres egne ord.

Timur, 10 år: «Det verste var å miste pappa»
På grunn av krigen måtte jeg forlate hjemmet mitt.Jeg har flyttet mange ganger,byttet skole fire ganger og måttet ta et skoleår på nytt.Men det vanskeligste var å miste faren min. Han var soldat og ble drept for to år siden.Jeg tenker på ham når flyalarmen går. Da må vi oppholde oss i tilfluktsrom.Det er mye støy der, og jeg liker det ikke. Ellers trives jeg på skolen, men jeg skulle gjerne hatt en ny skolesekk. Mamma ville nok også blitt glad for det.

Slava, 13år: «Når flyalarmen går må jeg koble av».
I begynnelsen, da vi flyktet fra vår hjemme i Cherson, var det veldig vanskelig. Krigen skilte meg min bestemor og bestefar. De lever under russisk okkupasjon, så det er umulig å besøke dem. Det er som om de bor på en annen planet. Jeg savner dem veldig. Jeg savner den gamle skolen min også. Nå studerer jeg på nettet, men når flyalarmen går, må jeg koble av. Og sist vinter, da det var strømbrudd hele tiden, ble det umulig å henge med på undervisningen.

Kataryna, 12 år: «Skolen betyr mye for meg».
Krigen har endret vårt fredelige liv. Hver dag opplever vi droneangrep, men skolen vår erfortsatt åpen. Vi fortsetter å studere i et bomberom når flyalarmen går. Jeg går isjette klasse nå. Skolen betyr mye for meg: ny kunnskap, gode venner, få støtte og å oppdage nye ting. Mine favorittfag er datakunnskap og engelsk. Jeg drømmer om å jobbemed programmering og massasje. Jeg ønsker meg en bærbar PC, hodetelefoner og en diktafon, fordi jeg er blind og trenger det for å lære.

Gi en gave >>>

Hvor blir julestemningen av når krigen herjer?

Hvordan får man et barn på flukt til å oppleve julens mirakel?

Vi fant en måte å løse det på for 30 år siden, da det skandinaviske folkets julepakker spredte glede blant ofrene for krigen i Bosnia.

Nå ser vi at historien gjentar seg. Ukrainas barn går mot sin første jul i skyggen av krigen, og vi ønsker å gi dem gleden tilbake.

Star of Hopes tradisjon med å dele ut julepakker startet med en nasjonal direktesending i Sverige i 1992. Via TV-programmet Cafè Umeå og dansebandet Svein-Ingvars nådde vår oppfordring ut til det svenske folket. Og med postens hjelp fyltes våre lastebiler av 20 000 gaver som var pakket med omsorg. Vår medgrunnlegger Lennart Eriksson reiste gjennom et krigsherjet Bosnia med sprengte bygninger og broer.

-Der reiste vi, og bad Gud om at ingen måtte skyte på oss. Det fungerte, sier han.

Lennart filmet blant annet en barnefamilie som fikk åpne en pakke fra Svein-Ingvars frontfigur Sven-Erik Magnusson.

-Den gleden… Det var helt ubeskrivelig!

Filmen ble brukte i SVTs oppfølgingsinnslag som Lennart avrundet med ordene «Nå kan ingen si at hjelpen ikke når frem! Send pakker!»

-Det var som å dra ut en propp, sier han. Innen året var slutt så hadde vi sendt ned 70 lastebiler med julegaver.

I dag, tre tiår senere sprer julegavene glede i så vel Europa som i Afrika, Sør-Amerika og Sør-Øst Asia. Dette er mulig takket være alle dere som sender penger øremerket til julegaver. For pengene pakker vi gavene på plass i hvert land og deler dem ut til forventningsfulle barn som har lengtet helt siden forrige jul.

-Vi vil glede disse barna igjen, men vi stopper ikke der: Vi vil også trøste krigens barn i Ukraina. Det vi har lært oss, er at hver julepakke bærer på et uskrevet budskap til den familien som mottar gaven:

«Verden har ikke glemt dere! Vi ser, vi bryr oss og vi etterlater dere ikke alene»

Gi en julegave >>>

Klikk på et bilde nedenfor for å se større bilder.

I løpet av 33 år i Romania har vi forandret livet for barn med nedsatte funksjonsevner. Det har vært en hard kamp, men vi er mange som har kjempet sammen. Ingen hyllest kan rettferdiggjøre den innsatsen de rumenske ildsjelene har lagt ned, og som har dedikert sine liv til disse barna. For hvert år som har gått har de tilegnet seg mer kunnskap og erfaring. Og nå, når hundretusenvis av flyktninger krysser grensen fra Ukraina, er deres ferdigheter akkurat det som trengs.

Når Romanias myndigheter spurte etter folk som kunne hjelpe flyktningbarn med funksjonsnedsettinger, var våre ildsjeler allerede på plass ved grensen og tok imot nødstilte familier.

Den hjelp du gir dine medmennesker kan gi ringvirkninger flere tiår senere. At både den rumenske stat og UNICEF vil samarbeide med Star of Hope Romania nå overrasker oss ikke. Vi er takknemlige ved tanken om at 33 års arbeid nå blir til glede for en ny gruppe barn, akkurat når det trengs som mest.

Vi som aldri har blitt tvunget til å flykte fra våre hjem kan aldri forstå hvordan det kjennes, men vi forstår at flukten blir enda vanskeligere for barn med funksjonsnedsetting.

Akkurat nå er vi på rett plass til rett tid, klare for å ta imot disse barna og hjelpe familiene inn i en ny tilværelse. Tusenvis har fått hjelp – behovet er dessverre mye større.

Bli med å hjelp våre ildsjeler, så de kan ta hånd om enda flere!

Les mer >>>

Gi en gave >>>

Varme hilsninger,

Ragnar Løsnesløkken, daglig leder

-Målet er at de skal få leve et normalt liv her, sier vår rumenske virksomhetsleder Aura Vatamaniuc.

Star of Hope Romanias innsats for flyktningfamilier startet ved grenseovergangene utenfor Siret og Husi, der vi tidlig satte inn ekstra krefter på å hjelpe flyktninger med ulike nedsatte funksjonsevner.

-Det ble et naturlig fokus for oss siden det er en målgruppe som vi har jobbet med i over 30 år, sier Aura Vatamaniuc. I dag jobber tre arbeidslag på tre skift for å møte behovene. Ved første møtet tilbyr vi de flyktende familiene vann, mat, medisiner, hygieneartikler og emosjonell støtte. Vi ordner også til ulike aktiviteter slik at barna får koplet tankene bort fra sine opplevelser med krigen for en stund, og bare få være barn. Mange familier har fått tak over hodet på våre rehabiliteringssentre i Iasi og i Dorohoi.

25.august ble senteret vårt i Iasi besøkt av Sveriges ambassadør i Romania, Therese Hydèn som lovpriste arbeidet. Innsatsene våre har også fått oppmerksomhet fra Unicef som etter studiebesøk ved sentrene og grenseovergangene valgte å innlede et samarbeid med Star of Hope Romania. Takket være det kan vi nå ta oss av en ny gruppe med flyktninger. Vi gir dem mat, losji, klær, helsesjekk, utdanning, rådgivning og ordner med fritidsaktiviteter. På utdanningsfronten prioriteres blant annet kurs i rumensk og engelsk. Totalt omfattes 4 330 ukrainske barn av denne innsatsen.

-Vi er glade for å få samarbeide med Star of Hope, sier Gabriel Vockel, tilstedeværende representant for Unicef i Romania.

De barna som har ulike nedsatte funksjonsevner, får tilgang til rehabilitering på Star of Hope sine sentre i Romania. Der jobber vi blant annet med fysioterapi, talepedagogikk og kognitiv atferdsterapi.

-Dette handler først og fremst om barn med Downs syndrom, autisme og cerebral parese, sier Aura.

Auras hjerte banker litt ekstra for alle enslige mødre hun har møtt. De som ikke var alene for et halvt år siden, men som ble tvunget til å ta farvel med barnas pappa i Ukraina. De som nå tvinges til å bygge opp livene sine på nytt, på egen hånd, uten en stabil grunn å stå på.

-Vi har hjulpet noen av dem med å få økonomisk trygghet, sier Aura. Ved hvert senter og hver grenseovergang jobber det nå minst en flyktning som vi har ansatt.

På denne måten får disse mødrene sjanse til å hjelpe sine landsmenn og samtidig tjene til livets opphold.

Aura er stolt over det gode arbeidet, men poengterer samtidig at arbeidet må fortsette.

For en familie på flukt kan hjelpen fra Star of Hope utgjøre en forskjell i verden.

Gi en gave >>>

Olga og barna hennes satt 36 timer i bilkø den siste mila til Romania. Vera savner sin eldste sønn som hun ble tvunget til å forlate i Ukraina.

Yeva, Maria og Lena hadde ikke truffet hverandre før, men niåringene deres fant hverandre under flukten.

Møt mødrene som gjør alt for å redde barna sine fra krigens gru.

Drøyt tre mil fra Star of Hope sitt dagsenter i Dorohoi ligger grenseovergangen Siret, som titusenvis av ukrainske flyktninger har krysset siden krigen brøt ut. Camelia Topala som leder senteret i Dorohoi, drog ut til grensen samme dagen som krigen brøt ut.

-Når jeg klemte de ukrainske barna var de gjennomfrosne. Den kvelden kom jeg hjem og bare gråt og gråt, sier hun.

Siden da har Star of Hope drevet hjelpearbeid drøyt 300 meter fra grensen. Det er der vi møter Vera med sønnen Emir i armene. Han er bare tre måneder gammel, men søsknene Dima og Nastja hjelper med å passe på babyen.

-Vi overnattet utenfor huset vårt i flere netter og hørte bombene falle, sier Vera.

Når de til slutt måtte rømme, fikk hun ikke med seg sin førstefødte sønn. 18-årige Vasia har blitt innkalt til å kjempe, og går en uviss fremtid i møte.

Vårt hovedkontor i Iasi har blitt omrokkert for å ta imot rumenske flyktninger. Der sover Olga med sin mor Irina, barna Myron og Sofia, svigerdatter Victoria og tantebarnet Alicia.

Alle ektemenn, fedre og brødre ble tvunget til å ta farvel når de rømte. Tårene strømmer på mens Olga forteller.

-Det er mange barn som har dødd. Andre har blitt forlatt til seg selv uten foreldre!

6-åringen Sofia prøver å trøste mammaen hennes. Olga stryker datterens kinn og retter seg opp i ryggen.

-For noen uker siden visste vi ikke hvor modige vi var, sier hun. Men nå vet vi det.

To dager senere ankommer flere mødre til senteret i Iasi: Yeva med sønnen Pasha, Maria med sønnen Artom og Lena med datteren Nastja. Barna er ni år, alle tre. De leker i sovesalen og guttene ler mens de krangler om et lesebrett. Akkurat i øyeblikkets lek kan de glemme at pappaen deres er igjen i Ukraina. De ser ut som barndomsvenner, men har bare kjent hverandre i et par dager, og snart skal de skilles igjen. Lena vil til Tyskland, og Yeva har venner i Zurich. Maria vil prøve å komme seg til Spania.

-Jeg har en gammel slektning på Gibraltar, sier hun.

Ifølge planen hennes skulle hun allerede ha nådd frem til Cluj-Napoca vest i Romania.

-Jeg skulle dra til Cluj, men hørte feil og tok bussen til Husi, forteller hun og ler.

Hun småprater og tøyser litt, tilsynelatende uberørt av alt som har hendt. Men når noen skrangler med en tekopp bak hodet hennes skvetter hun til og skriker rett ut. Sekunder senere begraver hun ansiktet sitt i hendene sine.

-Unnskyld, sier hun. Men alle forstår.

Hver eneste lite smell tar henne tilbake til eksplosjonene i hjembyen.

For krigen setter spor også hos dem som har greid å flykte.

Åpne sår, selv hos de som tilsynelatende er uskadde.

HJELP MØDRE I KRISE

Altfor mange mødre går gjennom harde lidelser akkurat nå.

Vi vil i dette månedsbrevet sette søkelys på de ukrainske mødrene som er på flukt med sine barn bort fra krigens redsler.

Gi en gave >>>

Tenk å ta barna dine i hendene og måtte forlate alt, ja til og med barnas egen pappa? Tenk deg at du tvinges til å vende ryggen til det livet du har levd uten å vite hvilket liv som venter lenger fremme? Tenk deg de spørsmålene som gnager i deg når døren lukkes for siste gang:

Hvor skal vi dra?

Hvordan skal vi komme oss dit?

Hvordan skal jeg klare å beskytte og forsørge mine barn på den farefulle reisen?

Får jeg noen gang se mitt hjem, mine venner, min pappa, min bror, min voksne sønn eller min mann igjen?

Dette er spørsmål som mødre helst burde slippe å stille. Tenk deg redselen og angsten i det øyeblikket. Som mor selv blir jeg knust ved tanken på det ukrainske mødre gjennomgår nå. Ja, det er millioner av ukrainske mødre som dette er en virkelighet for akkurat nå.

Når nøden er størst ser vi gang på gang hvordan mødre finner styrke, mot og handlekraft som overgår det de selv trodde de kunne klare. Som kvinne og mor er jeg overbevist om at Skaperen har utrustet oss mennesker med det vi trenger for å beskytte våre egne barn. Vær gjerne med og be for alle mødre og barn som nå er på flukt fra krigens onde redsler i Ukraina, og for alle fedre og unge gutter som kjemper for Ukrainas frihet.

Stå sammen med ukrainske mødre og gi gjerne et bidrag til Star of Hopes arbeid for å hjelpe dem som er på flukt!

Varme hilsener fra,

Lena Gallatin Løsnesløkken.

HJELP MØDRE I KRISE

Altfor mange mødre går gjennom harde lidelser akkurat nå. Vi vil i dette månedsbrevet sette søkelys på de ukrainske mødrene som er på flukt med sine barn bort fra krigens redsler. Sammen kan vi gi dem håp!

Gi en gave >>>

«Vi stod i en øde teltleir med vidstrakte jorder i alle retninger. Vi visste at en buss med flyktninger skulle komme, men ikke når. Kanskje om et kvarter, kanskje om seks timer. Når mørket senket seg, begynte jeg å hakke tenner, for isklade vinder pisket seg gjennom alle lagene med klær jeg hadde på meg. Jeg forstod at denne kulden også plagde dem som sto fast ved grensen. Kvinner, barn og gamle. De som var trøttere, mer sultne og dårligere kledd enn meg. De som har lært seg å forbinde mørkets frembrudd med bombealarmer og dødsangst.

Men det som virkelig skilte våre opplevelser ble veldig tydelig da bussen kom. Plutselig ble natten fylt med barneskrik. Det lød akkurat som min fem måneder gamle datter. En ung kvinne steg ut av bussen med et spedbarn i sine armer. Plutselig stod vi foreldre på samme plass, mens min datter lå varm og trygg 250 mil unna. En mamma på flukt vet at alt som plager henne, kulden sulten, redselen – det plager også hennes barn.»

Disse ordene skjærer i hjertet. De fleste i Norge har ikke opplevd krig, og bare noen få husker hvordan de måtte flykte da tyskerne angrep 9.april 1940. Nå har krigen rammet Ukraina og flyktningenes behov er enorme. Hver eneste krone er viktig.

Vær med oss i kampen for krigens ofre!

Varme hilsninger,

Ragnar Løsnesløkken, daglig leder

Gi en gave >>>