Det hele startet for 33 år siden med en idé: å spre litt juleglede blant ofrene for den bosniske krigen. Svensker og nordmenn kom sammen på en uforlignelig måte, og krigens ofre ble nådd av 70 lastebiler fylt med 1500 tonn julepakker. Dermed ble en tradisjon født som for mange nordmenn har blitt like selvsagt som ribbe, pinnekjøtt og “Tre nøtter til Askepott”. I dag pakkes julegavene våre på stedet i alle land, og takket være det kan juleglede nå familier over hele verden. Fra Argentina i vest til Filippinene i øst, fra Latvia i nord til Kenya i sør. De ser forskjellige ut i hver kultur – noen får esker, andre får poser eller kurver – men innholdet er alltid det samme: 100 % juleglede. Mat, godbiter og julegaver som lyser opp julen for de mest sårbare.

Lennart Eriksson, som selv kjørte pakker gjennom Bosnias ødelagte landskap den første julen, forstår hva denne tradisjonen betyr. «For disse familiene er gaven din som en varm omfavnelse», sier han. De får noe å samles rundt, å se frem til og å huske. Du gir ikke bare mat og leker. Du gir trøst, håp og den uvurderlige følelsen av å bli sett!

Redd julen med din julegave!
Hvert smil du ser på bildene er frukten av medmenneskers omsorg i juletiden. I dette øyeblikk drømmer barn i nød om å oppleve den gleden. De drømmer om en julepakke fra deg.

200 kr – rekker til en pakke med viktige basisvarer som mel, ris og hermetikk.
350 kr – rekker til en pakke med litt ekstra juleglede: Mat, hygieneartikler, noe godt å spise og en julegave.

Pakken din sender en trøstende beskjed til barna:
«Du er ikke alene. Vi ser deg, og vi bryr oss. Det er håp.»

Vipps «Julegave» til 11 576

Gi en julegave >>>

Det hele startet med et teltmøte i Eksjö hvor Marianne kjøpte en LP-plate av evangelisten Åke Joelsson. Platen inneholdt en forespørsel om å bli fadder for et barn på det nyopprettede barnehjemmet Hoppets Stjärna i Brasil.

– Jeg tok kontakt og sa at jeg gjerne ville bli fadder. Og da var det dette barnet, som Erik Gunnar hadde ønsket velkommen i armene sine et år tidligere.

Ja, lille Paulo viste seg å være det samme barnet som hadde inspirert Star of Hope sin grunnlegger Erik Gunnar Eriksson til å starte barnehjemmet. Et år tidligere hadde han besøkt slumområdet Francisco Sá i sin rolle som evangelist. Der hadde en ung mor overlevert sin døende lille sønn til Erik Gunnar og bedt ham om å be for guttens liv. Paulo overlevde mirakuløst, fikk en plass på barnehjemmet – og ble Mariannes første fadderbarn. År etter år fikk hun bilder, tegninger, julekort og morsdagshilsener.

– Det var alltid herlig å få en hilsen fra ham. Han ble mitt hjertebarn, så å si.

Paulo vokste opp parallelt med Mariannes tre egne døtre.

– Mannen min sa «så flott, nå har vi også fått en sønn!»

I 2016, 46 år etter den første kontakten, sto de ansikt til ansikt for første gang.– Det var helt fantastisk. Jeg fylte 70 år det året og hadde et ønske om å reise ned til Brasil, men da jeg ringte Star of Hope, fortalte de meg at de hadde invitert Paulo til Sverige.Marianne og Paulo møttes på Löttorps campingplass på Öland, av alle steder. På dette tidspunktet hadde Paulo giftet seg, fått to sønner og tatt på seg rollen som leder for et transportselskap. Uten et ord trådte han frem og omfavnet fadderen sin.

– Jeg opplevde det som en gave fra Gud at jeg fikk være en del av dette, sier Marianne.

55 år etter sin første gave fortsetter Marianne å gi månedlig støtte til Star of Hope sitt arbeid for barn i Brasil. Hun har også organisert sine egne innsamlingsaksjoner for organisasjonen, både på 60- og 70-årsdagen sin. Hun beskriver båndet sitt med Paulo som enda sterkere siden de møttes. I dag holder de kontakten via digitale kanaler som Messenger.– Da forrige VM ble arrangert, heiet jeg selvfølgelig på Brasil, sier Marianne smilende.

Fadderskapet har gitt meg og hele familien min så mye. Jeg skulle ønske flere kunne oppleve dette med sine fadderbarn. Jeg kan virkelig si dette: Bli fadder! Det bringer rikdom, både for fadderen og fadderbarnet.

Montes Clares i Brasil har en spesiell plass i vår historie. Her ble vårt aller første prosjekt født i 1970: Barnehjemmet som Suely vokste opp på. En av forgrunnsfigurene på 80-tallet var Maine Viklund Olofsson, og i dag er hun tilbake. I sin 75 års alder jobber hun frivillig, og hjelper blant annet til med fotballskolen. Allerede i 2019, ett år etter oppstarten, lyktes noen av de dyktigste guttene å vinne en lokal fotballturnering. Det er virkelig stort, med tanke på at Montes Clares har 400 000 innbyggere.

I dag deltar 65 barn, hvorav 14 av dem er jenter, i prosjektet.

-De får både fotballtrening og støtte psykologisk, forteller Maine. Vi har også begynt med leksehjelp og tilbyr dem mat.

Resultat: Ingen som dropper ut av skolen, ingen av dem har endt i ungdomsfengsel, 100 prosent glede. Et skikkelig hat-trick!

Suely og Maine i Brasil

Noen av barna og ungdommene på fotballskolen vår i Montes Clares i Brasil.

LATVIA. Snøen knirker under skoene når vi nærmer oss. Utenifra likner bygningen på et gammelt gårdshus med mosegrodd tak, men bak den slitne fasaden har fire familier trengt seg sammen i hver sin del av bygget. På et par rom i overetasjen bor Markuss med mamma Läsma, sin lungesyke lillebror Daniels og sin stefar Madars. Sju år gamle Markuss var bare to år når hans biologiske far forlot familien. Han satte dem i en vanskelig situasjon, men det kunne være verre. Hos mormor i underetasjen bor Markuss sine tre kusiner som har blitt forlatt av begge sine foreldre. Markuss har i det minste mammaen sin igjen.

-Han er det beste som har skjedd meg, sier hun med sønnen i fanget. Hver dag går Markuss fire kilometer, til og fra skolebussen, som tar ham med til skolen i Zalite. Jeg liker gymsalen aller best, sier han og ler.

– Og å synge, sier Läsma stolt. Markuss og Daniels synger og danser hele tiden, akkurat som jeg gjorde når jeg var liten. Jeg vant hver eneste sangkonkurranse jeg stilte opp i. Det har alltid vært en drøm å få reise rundt og opptre. Den drømmen har hun blitt tvunget til å legge bort. Hver dag jobber Läsma på en lokal bondegård fra 08.00-17.00. Det er en tøff jobb, og lønna er lav. Derfor dyrker hun også grønnsaker og poteter hjemme.

-Det er vanskelig å få pengene til å strekke til. Ved har blitt mye dyrere, og på vinteren må vi fyre hele tiden for å holde varmen. Veden brukes også til å varme badevann som hentes fra gårdsbrønnen. De må skynde seg å bade slik at alle rekker det før vannet blir kaldt.

En annen bekymring er Daniels, som har problemer med lungene.

-Når han var baby sluttet han å puste flere ganger, forteller Läsma. Jeg er fremdeles urolig for at noe skal skje.

Nå nærmer julen seg, og barna gleder seg, men Läsma får en klump i magen når hun tenker på det. Juletid, det er jo også kulden og mørkets tid. Vil hun klare å lage en lys høytid for barna sine?

Det kan du avgjøre.

Bli den som redder julen! Gi en gave >>>

I alle land i verden finnes det barn som Markuss. Barn som risikerer å bli skuffet over og ikke få være en del av julefeiringen. Vi vil gi dem en jul med forventninger, spenning, glede, julemat, godsaker og julegaver.

Alt dette kan de få i en julegave fra deg!

Spre julens lys der det er som mørkest

200 kr rekker til en pakke med viktige basisvarer som mel, ris og hermetikk.

350 kr rekker til en pakke med litt ekstra juleglede: Mat, hygieneartikler, noe godt å spise og en gave til de minste.

Juleglede med julepakker og deilig julemat er noe barn over hele verden lengter etter, og så inderlig ønsker at de får oppleve! Men fadderbarnet Markuss fra Latvia og hans familie som du kan lese om på www.starofhope.no, har knapt råd til å holde vinterkulda ute. Julemat og julepakker er noe familien hans og de andre familiene til fadderbarna i prosjektlandene våre ikke har råd til.

I jula feirer vi at Gud kom til jord født som et menneske i en stall i Betlehem. Jesus som selv opplevde å være både fattig, kald, redd og trist, viste inderlig medfølelse med alle han møtte som var i nød. Slik satte Jesus et eksempel for oss mennesker om å vise omsorg for andre, og være med på å spre verdens lys inn i en mørk og kald verden.

Bli med på å skape jubel og glede i tusenvis av fattige hjem ved å støtte Star of Hope sin innsamling til jul! Bli med på å gi utsatte barn gode minner for livet!

Lena Gallatin Løsnesløkken

Ja, jeg vil glede barna med en julegave >>>

Hvor blir julestemningen av når krigen herjer?

Hvordan får man et barn på flukt til å oppleve julens mirakel?

Vi fant en måte å løse det på for 30 år siden, da det skandinaviske folkets julepakker spredte glede blant ofrene for krigen i Bosnia.

Nå ser vi at historien gjentar seg. Ukrainas barn går mot sin første jul i skyggen av krigen, og vi ønsker å gi dem gleden tilbake.

Star of Hopes tradisjon med å dele ut julepakker startet med en nasjonal direktesending i Sverige i 1992. Via TV-programmet Cafè Umeå og dansebandet Svein-Ingvars nådde vår oppfordring ut til det svenske folket. Og med postens hjelp fyltes våre lastebiler av 20 000 gaver som var pakket med omsorg. Vår medgrunnlegger Lennart Eriksson reiste gjennom et krigsherjet Bosnia med sprengte bygninger og broer.

-Der reiste vi, og bad Gud om at ingen måtte skyte på oss. Det fungerte, sier han.

Lennart filmet blant annet en barnefamilie som fikk åpne en pakke fra Svein-Ingvars frontfigur Sven-Erik Magnusson.

-Den gleden… Det var helt ubeskrivelig!

Filmen ble brukte i SVTs oppfølgingsinnslag som Lennart avrundet med ordene «Nå kan ingen si at hjelpen ikke når frem! Send pakker!»

-Det var som å dra ut en propp, sier han. Innen året var slutt så hadde vi sendt ned 70 lastebiler med julegaver.

I dag, tre tiår senere sprer julegavene glede i så vel Europa som i Afrika, Sør-Amerika og Sør-Øst Asia. Dette er mulig takket være alle dere som sender penger øremerket til julegaver. For pengene pakker vi gavene på plass i hvert land og deler dem ut til forventningsfulle barn som har lengtet helt siden forrige jul.

-Vi vil glede disse barna igjen, men vi stopper ikke der: Vi vil også trøste krigens barn i Ukraina. Det vi har lært oss, er at hver julepakke bærer på et uskrevet budskap til den familien som mottar gaven:

«Verden har ikke glemt dere! Vi ser, vi bryr oss og vi etterlater dere ikke alene»

Gi en julegave >>>

Klikk på et bilde nedenfor for å se større bilder.

Min kollega og daglig leder i Sverige, Ulrika Kallin, jobbet på det første barnehjemmet i 1985. Hun forteller at hun helt siden da har elsket både folket og språket som hun syns er verdens vakreste.

Det er virkelig sterkt for Star of Hope å få komme tilbake til våre røtter, og nå kunne gjenoppta samarbeidet med skolen i Manga. Dersom man ser på sifre fra BNP er Brasil ikke noe fattig land i dag, men disse sifrene speiler ikke hele virkeligheten. Landets rikdom er ekstremt ujevnt fordelt, og det finnes fortsatt plasser der ødelagte familier har det veldig vanskelig.

Manga er en slik plass. Her er inntektene lave og kriminaliteten høy. Jobbtilbudene er få og rusmisbrukerne mange.

Staten glimrer med sitt fravær, så håpet er det vi som må tenne!

 Du kan gi barna en trygg plass, mat i magen og en god start i livet og på skolen. Vi mangler et lokale til de yngste barna. Dessuten trengs det plansjer, leker og skolemateriell- alt slik som en god skole trenger. Vil du være med og utgjøre en forskjell for disse barna?

Vær med og gjør vår visjon for førskolen og barna til virkelighet!

Hilsen

Ragnar Løsnesløkken

Virksomhetsleder for Star of Hope Norge

Ja, jeg vil støtte opprustningen av førskolen i Manga>>>

Star of Hope sitt aller første prosjekt var i Montes Claros. Men det er ikke lenger vi som eier dette prosjektet i Brasil. 28 mil lengre nord, på en høyde ved Sao Francisco-elven ligger byen Manga. Nylig havnet hele landskapet rundt skolen under vann. Oversvømmelsen slukte veiene og vannet nådde helt frem til dørhåndtakene på husene nærmest elven. Det tok fotografen vår 6 timer å kjøre de 28 milene dit.

-De to siste timene kjørte vi på de verste veiene jeg noensinne har opplevd i verden, sier han. Det var som å kjøre over et vaskebrett, og det var først og fremst på grunn av de store vannmengdene. Dessverre hadde mange fått ødelagt avlingene sine.

Fedrene er fraværende

Mange av barna på førskolen oppfostres av enslige mødre. Noen av fedrene sitter i fengsel, andre har forlatt familiene sine. De mødrene som ikke lykkes i å skaffe seg jobb, må klare seg med 800 kr i sosialbidrag og det rekker ikke langt. For dem blir skolen en redning.

-Den høres ut som en konsert her inne hver morgen, sier Esmeralda. Før barna får frokost av oss, gråter de mye, for mange av dem får ikke noe mat hjemme. Vi tar imot småbarn fra desperate mødre som ikke har noe mat å gi dem. De vet at barna kommer til å være mette så lenge de er hos oss.

Fem år og underernært

Ett av de barna som Esmeralda ønsker velkommen er femårige Camille. Hun sitter stille og tafatt på plassen sin. Hun er underernært, så personalet passer på at hun får en ekstra matporsjon.

-Det var smertefullt å se det tomme blikket hennes, sier Dennis. Det er jo alltid vondt å treffe barn som lider. Samtidig blir det en påminnelse om hvorfor Star of Hope trengs.

Vil bygge nytt

Skolebygget i Manga ble innviet i 1991. I 2005 tok kommunen over hovedansvaret, men nå har skolens personale bedt Star of Hope om å komme tilbake og hjelpe. Kommunens ressurser strekker ikke lengre til for alle barna som trenger hjelpen deres. 31 års bruk av skolen har gjort den sliten. Personalet gjør beundringsverdige innsatser med små midler, men de drømmer om å gjøre mer. De ønsker å ruste opp, reparere og male. De ønsker seg også pedagogiske leker, utdanningsmaterial og fargerike veggplakater. Sist, men ikke minst drømmer de om å bygge en ny førskole for de aller minste. De har allerede bestemt hvor den skal stå. En tom plass på den innhegnede skolegården står klar til å tas i bruk.

-Da kunne vi ha hjulpet enda flere barn, sier Esmeralda.

Gi en gave >>>

Se en kort film fra førskolen Manga i Brasil.

Med hjelp av Star of Hope ble den 35 år gamle bygningen renovert og pusset opp før skolestarten i mars. Tak og vegger ble fikset, og bygget fikk et nytt strøk maling. Den populære lekeplassen ble renovert slik at barna kan leke ordentlig igjen.

Tusen takk til alle som støtter arbeidet vårt i Brasil!