Ved en tidligere helseundersøkelse ble det oppdaget at flere foreldre bar på dette viruset. Det ble viktig for oss å gjøre tiltak, og gi flere familier mulighet til å ta vare på helsen sin.

Omtrent 350 personer ble testet. De som testet positivt, ble henvist til en helseklinikk for videre undersøkelser og behandling. De som testet negativt, fikk sin første vaksine allerede samme dagen.

Alle fikk informasjon om hvordan hepatitt B smitter, hvordan man kan beskytte seg mot det, og hvorfor det er viktig å teste seg i tide.

Vaksinasjonen omfatter tre doser. Den andre er planlagt gjennomført 27.oktober og den siste i desember. Sammen med helsepersonell, jobber vi for at så mange som mulig skal kunne fullføre vaksinasjonen og få en langvarig beskyttelse.

Takket være deg som er fadder eller giver, kan vi gjøre en forskjell også på dette området. Din støtte hjelper oss å møte familienes behov, forebygge sykdommer og skape bedre forutsetninger for barn til å vokse opp friske og trygge. Takk for at du står med oss!

Men når familien Hrytskov deler historien sin med oss, kan vi i det minste ane hva de går gjennom akkurat nå. Mens vinterkulden setter inn og mørket senker seg, og i dette mørket hører de flyalarmen. Det er rett og slett katastrofalt at barn må rives ut av sengene sine og flykte under jorden, gang på gang.

Natt etter natt, uke etter uke – selv på julaften. Det er så ufattelig grusomt at hele mitt vesen skriker: «Slik skal det ikke behøve å være!» Og at barn går glipp av en ekte jul, skjer ikke bare i Ukraina. Krig, sult og ekstrem fattigdom er tre onder som ikke viser nåde, selv når julen nærmer seg. De plager barn over hele verden og kveler enhver rest av juleglede.

Derfor begynte vi i Star of Hope å dele ut julepakker for 33 år siden. Spørsmålet er enkelt: Hva kan du og jeg gjøre?

Vi kan ikke stoppe enhver krig eller utrydde verdens fattigdom – men vi KAN gi juleglede til en familie. For barn som engstelig lurer på om noen bryr seg om dem, har du nå muligheten til å gi en oppmuntring via en julegave fra Norge.

Julemat og leker, midt i elendigheten. En gave som, lik et stjerneskudd, driver mørket tilbake for et øyeblikk. Bli med i kampen mot mørket med en julegave!

Håpefulle hilsninger.

Ragnar Løsnesløkken, daglig leder

Ja, jeg vil gi en julegave til barn i nød! >>>

UKRAINA. Familien Hrytskovs hjemby, Kherson, var et av de første stedene som ble okkupert av russiske styrker i 2022.
«Vi måtte utstå alt. Sult og kulde. Det var ingen strøm, ingen varme, ikke noe brød. Ingenting. Vi gjorde det vi kunne for å overleve,» forteller barnas mor, Tetiana.

Samme høst klarte Ukraina å gjenerobre Kherson – men det russiske regimets luft-angrep fortsatte. En av barnas søskenbarn ble drept, og en annen ble alvorlig traumatisert. En dag begynte familiehunden, Guchi, plutselig å løpe frem og tilbake, mens den klorte på alle dørene. Familien fikk en dårlig følelse og bestemte seg for å gå ned ikjelleren. De hadde knapt rukket ned, før den første eksplosjonen lød.
«Da det endelig ble stille og vi kom oss opp igjen, var huset vårt borte.»

Familien har nå tilbrakt tre år som flyktninger i byen Mykolaiv. I begynnelsen bodde alle sammen stuet inn på ett enkelt rom på en internatskole. Nå består hjemmet deres av små soverom i en bygning som minner om et hybelhus. Hver gang en ny flyalarm går, løper foreldrene fra rom til rom for å få alle ned i tilfluktsrommet. Det er vanskeligst for sønnen, Maksym, som har cerebral parese og ikke kan gå uten hjelp.

Alle i familien bærer på flere lag av tap. Tapet av hjemmet som forsvant sporløst, og av venner de kanskje aldri ser igjen. Tapet av den heltemodige hunden deres, Guchi, som ble igjen i Kherson da de flyktet. Tapet av hverdagsøyeblikkene og livet de en gang hadde. Kontrasten blir spesielt tydelig i juletiden.

For oss betyr julen å kunne samles rundt bordet, helefamilien – men vi blir stadig tvunget til å løpe opp og ned trappene på grunn av bombing. «Etter et angrep står vi ofte uten både strøm og vann», forteller Tetiana.

Hun klemmer 6 år gamle David, som var litt over ett år gammel da de første bombene falt over Kherson. Frykten har preget hver eneste jul han kan huske – men i år finnes det et lite lysglimt å se frem til. Det snakkes om en julepakke, fylt med festmat og leker. En gave fra et land langt mot nord. Midt i all frykten David bærer på, er det også rom for lengsel.

Bli barnas lyspunkt i mørket – gi bort en julegave!

Krigens mange ansikter. Krigsårene har etterlatt seg sår, selv hos dem som virker uskadd. Møt noen av barna i familien Hrytskov.

David, 6 år gammel.
Da han var 15 måneder gammel, hadde David allerede begynt å snakke, men etter det første bombetoktet sluttet han brått. Førstnå – etter utallige timer med psykolog og logoped – har han så smått begynt å bruke ord igjen.

Snizhana, 9 år gammel
Noe brast inni henne da en rakett fór over hodet på henne. Hun mistet evnen til å snakke, hendene skalv uavbrutt, og hun begynte å tisse på seg. Hun klamret seg til moren sin som om hun var en redningsbøye i et stormfullt hav.

Violetta, 19 år
I kjølvannet av krigen har hun pådratt seg tre hjernerystelser som krever jevnligmedisinsk behandling. Hun sliter med alvorlig angst og gjentakende panikkanfall.

Maksym, 20 år
Livet i et krigsherjet land er krevende for en ung mann med cerebral parese. Før 2022 fikk han gratis hjelp i form av medisiner og ortopediske sko. Nå får han ingenting. Han kan ikke bringe seg selv i sikkerhet når bombene faller, så familien må alltid være ved hans side.

Bli barnas lyspunkt i mørket – gi bort en julegave!

Initiativet ble gjennomført i samarbeid med den ukrainske organisasjonen We Can. De har vært en svært viktig samarbeidspartner i vårt arbeid i det krigsherjede landet. Takket være nettverket deres av kirker og frivillige kunne utdelingen finne sted på fire ulike steder: Snihurivka, Mykolaiv, Zaporizjzja og Pivdenne.

For mange barn er skolestart en tid preget av forventning og glede – man møter venner, begynner i en ny klasse og vender tilbake til skolen. Men for barn som bor nær frontlinjen, innebærer hverdagen også flyalarm, bomberom, eksplosjoner og en konstant frykt for egen sikkerhet.

Derfor handlet dette initiativet om langt mer enn bare nye skolesekker og skolemateriell. Vi ønsket å gi barna et øyeblikk der krigen kunne tre i bakgrunnen – en tid for lek, latter og fellesskap, og en mulighet til rett og slett bare å være barn.

Støtten betyr også svært mye for familiene. I dag kan selv helt vanlige ting som skolesekk, notatbøker, pennal og annet skolemateriell utgjøre en stor økonomisk belastning for en familie.

En spesiell gave til en helt spesiell jente!

En av mottakerne var 12 år gamle Kateryna, som er blind. Hun fikk en spesialtilpasset datamaskin og annet hjelpeutstyr som vil gjøre det lettere for henne å følge med i undervisningen og bli mer selvstendig i skolearbeidet.

Vi kan ikke fjerne krigen fra barnas hverdag. Men sammen kan vi gi dem øyeblikk av glede, omsorg og håp.

Vi ønsker nok en gang å rette en stor og varm takk til alle som har bidratt til innsamlingen vår og gjort dette mulig. Takk også til samarbeidspartnere, lokale menigheter og alle frivillige som hjalp til med utdelingen.

Takket være dere kan vi gjøre en konkret forskjell for barna og familiene deres. Dere bidrar med mer enn bare skolemateriell og sekker – dere gir barna litt ekstra glede, omsorg og håp i en vanskelig tid.

Det finnes neppe noen norsk forelder som ikke på et eller annet tidspunkt har prøvd å overtale, lokke eller mase på barna sine for å få dem til å spise – til tross for at vi har mat i overflod. Vi bærer med oss ​​dette instinktet fra en annen tid, da norske familier levde i dyp fattigdom.

For bare litt over hundre år siden sto samfunnet vårt overfor enorme utfordringer, og fattige foreldre kjempet desperat for å skaffe mat til barna sine. Situasjonen var enda verre for mødre som av ulike grunner sto alene, uten en far til barna. De befant seg nederst på den sosiale rangstigen og levde i dyp fattigdom og ydmykelse. Mangel på mat svekket også barnas immunforsvar. Rundt århundreskiftet døde ett av ti barn i Norge. De aller fattigste hadde enda dårligere odds.

Det er en merkelig og urovekkende erkjennelse at dette fortsatt skjer, om enn på et annet kontinent.

 I Mikindani i Kenya sliter mange med nettopp dette – spesielt når det gjelder døtrene deres. Bekymringen når døtrene sovner sultne. Følelsen av maktesløshet idet døtrene blir sykere og svakere av mangel på mat. Tankene går tilbake til oss norske foreldre og vår egen bekymring rundt mat. Hvordan ville det føles om vi ikke hadde mat å gi?

Hvis vi kan sette oss i den situasjonen, kan vi forstå hva familiene i Mikindani går gjennom akkurat nå.

 Derfor er jeg utrolig takknemlig for at vi, sammen med deg, kan gjøre en forskjell for disse familiene. Hver donasjon på hundre kroner gir måltider til åtte jenter som ellers ville vært uten mat.

Bli med og still sulten deres!

GI EN GAVE >>>

Håpefulle hilsninger.

Ragnar Løsnesløkken, daglig leder

KENYA. Slumområdene rundt Star of Hope-skolen i Mikindani er fulle av historier. Hver eneste fattige familie har en historie å fortelle.

Tolv år gamle Susan har en far som ville dødd uten jevnlig dialyse, og en mor som lider av halskreft. Moren – som selv måtte slutte på skolen for å ta seg av sin egen alvorlig syke mor, ønskerikke at hennes egen sykdom skal sette en stopper for barnas utdanning og fremtid.

Janet, mor til fem, vokste opp som foreldreløs, giftet seg ung – og ble smittet av hiv fra ektemannen.
Dermed ble tvillingene Abigael og Dorcas født med viruset. De er nå sju år gamle, og faren deres døde da de var fire. Uten ham som forsørger står familien overfor et valg: husleie eller mat. De sovner med tak over hodet, men uten middag.

Også Damaris har mistet faren sin. Moren samler inn panteflasker fra morgen til kveld for å skaffe mat til de fem barna sine. For ett kilo flasker får hun 2 kroner og 21 øre. En flaske på 50 centiliter veier sjelden mer enn 25 gram. Man trenger ikke være matematisk geni for å forstå hvorfor Damaris noen ganger sovner sulten.

Nettopp her, i mellomrommet mellom måltidene, kan et barns fremtid avgjøres. Velernærte barn har energi til å lytte og lære. De som er for sultne til å ta til seg undervisningen, faller akterut.

Slik blir de fattigste silt ut, én etter én. For unge jenter som Damaris, Abigael, Dorcas og Susan er det enda en grunn til bekymring. Når foreldre ikke lenger har råd til å sende alle barna på skolen, er det døtrene som tas ut først.

Redningen for disse fire ligger på skolekjøkkenet ved Star of Hope sin skole. Både frokost og lunsj serveres der hver skoledag, helt gratis.

– Det betyr alt for oss, sier Damaris. «Det er lettere for meg å konsentrere meg, og mamma trenger ikke å bekymre seg for at jeg skal gå sulten.»

Sykelige barn som Abigael og Dorcas får servert et tredje måltid hver ettermiddag. Dessuten er de fattigste familiene fritatt fra å betale skolepenger. På denne måten går skoledagen fra å være en ekstra utgift til å bli en form for økonomisk støtte. Dette oppmuntrer foreldre, selv de som ikke legger stor vekt på utdanning, til å sende både sønner og døtre til oss.

Damaris går gjerne i 30 minutter hver morgen for å komme seg til skolen vår.
«Målet mitt er å bli lærer,» sier hun. «Lærerne mine inspirerer meg veldig, og jeg vil bli som dem.»

Å gi jenter en sjanse endrer liv – og ikke bare for jentene selv. Det finnes en sterk, dokumentert sammenheng mellom kvinners utdanning og et lands utvikling. Det henger sammen med raskere økonomisk vekst, bedre helse i familien og redusert fattigdom.

Sakte, men sikkert – bit for bit – skaper vi en bedre fremtid for Kenyas barn.

Gi skolemat som forandrer liv! >>>

Frokost og lunch gir sultne jenter ork til å lære. Maten motiverer også foreldrene deres til å la dem gå på skolen. Hvert måltid blir et steg mot et bedre liv!

Dette rammer Haiti – det fattigste landet på det amerikanske kontinentet  spesielt hardt. Og når Haiti lider, blir fjellandsbyer som Bois Negresse ekstra hardt rammet.

Alle forsøk på å bore etter vann der oppe har vært forgjeves. Familiene overlever ved å samle inn regnvann, men nå er vannet i ferd med å ta slutt.

Situasjonen er kritisk – men vi var forberedt på en krise som denne.

I 2021 bygde vi et vannreservoar ved siden av skolen vår i landsbyen. Det rommer 34 000 liter – tilsvarende tre fulle tankbiler. Akkurat nå holder vannet vårt liv i landsbyboerne, men beholdningen minker raskt.

Med din hjelp kan vi fylle opp reservoaret igjen. Skolebarna våre, og alle de er glade i, trenger din hjelp.

Hjelp oss å slukke tørsten deres!
Eksempler på hvordan bidraget ditt brukes:

170 NOK gir 1 kubikkmeter vann

510 NOK gir 3 kubikkmeter vann

5 800 NOK er nok til å fylle hele landsbyens vannreservoar med 34 000 liter vann!

Gi et bidrag i dag!

Vipps «Tørke» til 11576

Csyra
Csyra er ett av tusenvis av tidligere fadderbarn fra skolen vår i Taytay.

Veien hennes til suksess – fra et enkelt trehus i et slumområde i storbyen til en jobb i bank – er bemerkelsesverdig. Hun er svært takknemlig overfor alle som har hjulpet henne underveis, og hun er ivrig etter å trekke frem arbeidet Star of Hope gjør på Filippinene.

I videoen får vi et innblikk i hverdagen hennes, og hun forteller om skolen, oppveksten, interessene sine og hva fadderordningen har betydd for henne.

Elyza
Elyza er ett av hundrevis av fadderbarn i Taytay på Filippinene.
Hun er svært takknemlig overfor alle som støtter Star of Hopes arbeid på Filippinene.
I videoen her viser hun oss hverdagen sin og forteller hva fadderprogrammet har betydd for henne.

Jessica
Fra et fadderbarn som levde i fattigdom, til en universitetsutdannet elektroingeniør. 24 år gamle Jessica Soriano skrev dette fine brevet for å takke fadderen sin for all hjelpen hun har fått.
«Det betyr svært mye for meg å kunne vise min takknemlighet. Jeg har nylig fullført en bachelorgrad i elektroingeniørfag ved Technological Institute of the Philippines. Deretter brukte jeg seks måneder på å forberede meg til den profesjonelle sertifiseringseksamenen. Det var en krevende reise, men med Guds hjelp og nåde lyktes jeg.
Nå er jeg autorisert elektroingeniør og elektrotekniker.

Jeg har nådd dette målet takket være deg. Du har gitt meg enorm støtte og bidratt til å finansiere utdanningen min, helt fra barneskolen og gjennom hele universitetsløpet. Jeg føler meg velsignet som har fått denne muligheten. Jeg vil alltid være takknemlig for din vennlighet og raushet.

Jeg føler meg svært heldig nå som jeg kan starte karrieren min og fortsette å arbeide mot fremtidsmålene mine. Ord kan ikke beskrive hvor glad jeg er for å ha vært fadderbarnet ditt.

Jeg takker også Den allmektige Gud. Jeg ber for din trygghet og ditt velvære, og om at Gud må velsigne deg rikelig!

Med vennlig hilsen,
Ingeniør Jessica Soriano»

Da våre tre barn var små, var det en daglig kamp å holde dem rene i mer enn et kvarter – og det mens vi bodde i et hjem med varmtvann og vaskemaskin. Derfor er det beundringsverdig den innsatsen som mødrene til skolebarna våre gjør. Vi ser all tiden og kjærligheten de legger i å sørge for at barna ser aller best ut til skoledagen. Omsorgen deres avslører også noe annet: Hvor stolte foreldrene er over å sende barna sine på skolen. Hvor tydelig de ser fremtidsmulighetene som ligger innenfor skoleveggene.

Nå som barna gjør seg klare til skolestart – fulle av forventning – er det opp til oss å fylle klasserommene med alt de trenger: Bøker, skrivebøker, blyanter, fargestifter, linjaler, skolesekker og mye mer. På den måten vil skolene også fylles med læringsglede og håp for fremtiden.

Tiden barna er på skolen er en reise, og målet er et bedre liv som voksen.
Bli med oss ​​og gi dem en fantastisk start på denne reisen!

 Håpefulle hilsninger.

Ragnar Løsnesløkken, daglig leder