Dette rammer Haiti – det fattigste landet på det amerikanske kontinentet  spesielt hardt. Og når Haiti lider, blir fjellandsbyer som Bois Negresse ekstra hardt rammet.

Alle forsøk på å bore etter vann der oppe har vært forgjeves. Familiene overlever ved å samle inn regnvann, men nå er vannet i ferd med å ta slutt.

Situasjonen er kritisk – men vi var forberedt på en krise som denne.

I 2021 bygde vi et vannreservoar ved siden av skolen vår i landsbyen. Det rommer 34 000 liter – tilsvarende tre fulle tankbiler. Akkurat nå holder vannet vårt liv i landsbyboerne, men beholdningen minker raskt.

Med din hjelp kan vi fylle opp reservoaret igjen. Skolebarna våre, og alle de er glade i, trenger din hjelp.

Hjelp oss å slukke tørsten deres!
Eksempler på hvordan bidraget ditt brukes:

170 NOK gir 1 kubikkmeter vann

510 NOK gir 3 kubikkmeter vann

5 800 NOK er nok til å fylle hele landsbyens vannreservoar med 34 000 liter vann!

Gi et bidrag i dag!

Vipps «Tørke» til 11576

Csyra
Csyra er ett av tusenvis av tidligere fadderbarn fra skolen vår i Taytay.

Veien hennes til suksess – fra et enkelt trehus i et slumområde i storbyen til en jobb i bank – er bemerkelsesverdig. Hun er svært takknemlig overfor alle som har hjulpet henne underveis, og hun er ivrig etter å trekke frem arbeidet Star of Hope gjør på Filippinene.

I videoen får vi et innblikk i hverdagen hennes, og hun forteller om skolen, oppveksten, interessene sine og hva fadderordningen har betydd for henne.

Elyza
Elyza er ett av hundrevis av fadderbarn i Taytay på Filippinene.
Hun er svært takknemlig overfor alle som støtter Star of Hopes arbeid på Filippinene.
I videoen her viser hun oss hverdagen sin og forteller hva fadderprogrammet har betydd for henne.

Jessica
Fra et fadderbarn som levde i fattigdom, til en universitetsutdannet elektroingeniør. 24 år gamle Jessica Soriano skrev dette fine brevet for å takke fadderen sin for all hjelpen hun har fått.
«Det betyr svært mye for meg å kunne vise min takknemlighet. Jeg har nylig fullført en bachelorgrad i elektroingeniørfag ved Technological Institute of the Philippines. Deretter brukte jeg seks måneder på å forberede meg til den profesjonelle sertifiseringseksamenen. Det var en krevende reise, men med Guds hjelp og nåde lyktes jeg.
Nå er jeg autorisert elektroingeniør og elektrotekniker.

Jeg har nådd dette målet takket være deg. Du har gitt meg enorm støtte og bidratt til å finansiere utdanningen min, helt fra barneskolen og gjennom hele universitetsløpet. Jeg føler meg velsignet som har fått denne muligheten. Jeg vil alltid være takknemlig for din vennlighet og raushet.

Jeg føler meg svært heldig nå som jeg kan starte karrieren min og fortsette å arbeide mot fremtidsmålene mine. Ord kan ikke beskrive hvor glad jeg er for å ha vært fadderbarnet ditt.

Jeg takker også Den allmektige Gud. Jeg ber for din trygghet og ditt velvære, og om at Gud må velsigne deg rikelig!

Med vennlig hilsen,
Ingeniør Jessica Soriano»

Da våre tre barn var små, var det en daglig kamp å holde dem rene i mer enn et kvarter – og det mens vi bodde i et hjem med varmtvann og vaskemaskin. Derfor er det beundringsverdig den innsatsen som mødrene til skolebarna våre gjør. Vi ser all tiden og kjærligheten de legger i å sørge for at barna ser aller best ut til skoledagen. Omsorgen deres avslører også noe annet: Hvor stolte foreldrene er over å sende barna sine på skolen. Hvor tydelig de ser fremtidsmulighetene som ligger innenfor skoleveggene.

Nå som barna gjør seg klare til skolestart – fulle av forventning – er det opp til oss å fylle klasserommene med alt de trenger: Bøker, skrivebøker, blyanter, fargestifter, linjaler, skolesekker og mye mer. På den måten vil skolene også fylles med læringsglede og håp for fremtiden.

Tiden barna er på skolen er en reise, og målet er et bedre liv som voksen.
Bli med oss ​​og gi dem en fantastisk start på denne reisen!

 Håpefulle hilsninger.

Ragnar Løsnesløkken, daglig leder

FILIPPINENE. Brødrene Gabriel, Adriel og Ariel er på vei hjem fra Star of Hope-skolen. Skyskraperne i den enorme storbyen Manila reiser seg i det fjerne, som kulisser i en film. Her ute i Taytay finnes det ingen skyskrapere – bare trange skur som er stablet oppå hverandre. Området er tett befolket, med 9 960 innbyggere per kvadratkilometer. Hjemmet til brødrene er også trangt – men ikke trangt nok. I fire år har én person manglet. «Pappas hjerte stoppet,» forklarer Gabriel. «Jeg savner ham.»

Siden den gang har en tung byrde hvilt på moren deres, Mary. Mannens død innebar også tapet av familiens viktigste inntektskilde. Å ta seg tid til å sørge var en luksus Mary ikke hadde råd til; hun ble tvunget til raskt å finne seg jobb på et vaskeri for å kunne forsørge barna. «Guttene mine betyr alt for meg,» sier hun.

Arbeidsdagen hennes starter klokken sju om morgenen og varer til halv seks om kvelden – nesten elleve timer om dagen, dag etter dag, uke etter uke. For strevet tjener hun 46 kroner dagen. Det tilsvarer en timelønn på 4 kroner og 38 øre.
«Det dekker bare det aller nødvendigste, og noen ganger ikke engang det,» sier Mary. «Men hvilket valg har jeg?»

Lønnen betaler for et hjem av betong og kryssfinérplater. Gulvet består av betong og stampet jord. Mary holder det rent og ryddig, men hun klarer ikke å hindre insekter i å komme inn. De har ett lite rom der alle sover, og et annet rom til alt det andre: matlaging, måltider, lekser og familietid. De har aldri eid en TV. Strømforsyningen er ustabil, og det finnes verken innlagt vann eller avløpssystem. I stedet vasker de seg ved å helle kaldt vann over seg med en plastøse – slik blir barna rene til skolen hver dag. Kontrasten mellom hjemmet og skolen er som forskjellen på en norsk studenthybel og Kongens slott. Å se velstelt ut blir et spørsmål om stolthet og verdighet; mange foreldre vasker barnas skoleuniformer for hånd flere ganger i uken.

«Vi har vært gjennom en vanskelig tid,» sier Mary. «Men vi har fått fantastisk støtte fra Star of Hope.» I skolemiljøet – som har alt fra innlagt vann til et moderne datarom – ser barna to ting: Et eksempel på et annet liv – og en vei til å oppnå det.
Gjennom flittig skolearbeid og støtte fra givere og faddere vet barn som Gabriel, Adriel og Ariel at de med tiden kan få et bedre liv – både for seg selv og for moren.
Det blir en drivkraft som aldri forsvinner.

Gi bort en håpefull skolestart!
Filippinene, Argentina, Brasil, Haiti, Romania, Ghana, Kenya……
Uansett land har barna våre samme utfordring. Fattigdommen er et fengsel, og skolene våre en fluktvei.
Du kan gi barna nøklene til friheten.

Gi en gave >>>

Det kenyanske samfunnet utvikler seg raskt, men ikke i samme tempo. Datakunnskaper er nå påkrevd i arbeidslivet og har derfor blitt en obligatorisk del av læreplanen på grunnskolen. Problemet er at dataundervisning ofte foregår uten datamaskiner. På skoler rundt om i landet, både statlige og private, må lærerne nøye seg med å vise diagrammer over hvordan datamaskiner fungerer. Deretter må barna bruke treklosser som erstatning for datamus og late som de klikker seg rundt på liksom-datamaskiner. Det forbereder dem ikke spesielt godt på et digitalisert yrkesliv.

Ting ser desto bedre ut for barna våre på Jimba skole. Denne lille landsbyen går nå foran takket være Samuel Ljungblahd og stemmen hans. I mai ankom både solceller og datautstyr, og barnas glede var stor. I skolens datarom gjør de seg klare til å ta fremtiden i egne hender.

Les en hilsen fra Samuel her >>>

Det som slo meg mest under turen var hvordan alt gikk hånd i hånd: Skole, kirke, samfunnsarbeid og entreprenørskap. Det er også en varme og en naturlighet i å støtte hverandre.

På skolene så vi en klar ambisjon om å gi barna reelle muligheter til å lykkes. Vi så klasserom bygget av lastecontainere som har blitt forvandlet til vakre og funksjonelle læringsmiljøer. Vi besøkte løkfarmen der innhøstingen både styrker skolene og lokalsamfunnet, og der folk tenker langsiktig på selvforsyning. Alt henger sammen.

En av de sterkeste opplevelsene var å høre mine egne barns refleksjoner. Da vi besøkte prosjektet i Jimba, så vi dataprosjektet som ble muliggjort av donasjoner fra svenske og norske givere. De har bygget et datarom drevet av solceller, med seks datastasjoner som barna deler. Fire til fem barn sitter ved hver datamaskin – og likevel elsker de hvert sekund av det.

Min eldste datter Vanessa sa etterpå: «Jeg kommer aldri til å klage på datamaskinen jeg fikk fra skolen igjen. Jeg har så dårlig samvittighet!» Det førte til viktige samtaler. Ikke om skyld – men om ansvar. Om å ta med oss ​​det vi har sett og la det påvirke hvordan vi lever. Dette var akkurat det jeg hadde håpet på. Jeg ville at barna mine ikke bare skulle se, men også forstå.

Midt oppi alt dette er folk som Gilbert Ochieng, hvis lederskap og tro på menneskelig potensial gjennomsyrer arbeidet. Fra fengselsarbeid til kirken, fra skolene til gründerforetakene. Jeg dro hjem fylt med inspirasjon, og med en enda sterkere overbevisning om at dette arbeidet virkelig betyr noe.

Samuel Ljungblahd
Sanger og låtskriver

Hvordan ville jeg følt meg hvis en krigssone møtte meg i stedet utenfor vinduet?
Jeg forestiller meg frykten, fortvilelsen, håpløsheten … og bekymringen for barna mine.
I krig, uansett hvor, er barna de største taperne. Noen barn vi møter har mistet hjemmene sine, andre har mistet fedrene sine – og alle har mistet fire år av barndommen sin.
En normal hverdag med ro i klasserommet og lek i skolegården har blitt erstattet av konstant beredskap.

Gang på gang blir de tvunget inn i ly der sollyset ikke når frem og himmelen bare er et minne.
Du og jeg kan ikke stoppe krigen, men vi kan sørge for at vi er der for barna.
Vi kan hjelpe dem med å gjenvinne noe av det som ble tatt fra dem.

Det barna ber oss om akkurat nå er ikke mye:
Skolesekker, skolemateriell og hjelpemidler.

Gavene gjør skolearbeidet enklere og gjør noe mer samtidig.
Støtten fra dere, fra Norge, gir barna oppmuntring til å kjempe videre med studiene.
Og det er der på skolen, ikke bare på slagmarken, at Ukrainas fremtid avgjøres.

Gi en gave >>>

Håpefulle hilsninger.

Ragnar Løsnesløkken, daglig leder

UKRAINA. Russlands fullskalainvasjon har nå pågått i fire år og fem måneder.Det betyr at en tiåring som Timur knapt har noen minner igjen fra fredstid.Siden krigen startet, har over 4000 skolebygg i Ukraina blitt skadet ellerødelagt. Timur, Slava og Kateryna forteller om mangel på materiell, hjelpemidlerog ro i timene, og om hvordan undervisningen gang på gang må flyttes ned i tilfluktsrommene. De er tre av utallige ukrainske barn hvis liv er blitt knust. Dette er deres egne ord.

Timur, 10 år: «Det verste var å miste pappa»
På grunn av krigen måtte jeg forlate hjemmet mitt.Jeg har flyttet mange ganger,byttet skole fire ganger og måttet ta et skoleår på nytt.Men det vanskeligste var å miste faren min. Han var soldat og ble drept for to år siden.Jeg tenker på ham når flyalarmen går. Da må vi oppholde oss i tilfluktsrom.Det er mye støy der, og jeg liker det ikke. Ellers trives jeg på skolen, men jeg skulle gjerne hatt en ny skolesekk. Mamma ville nok også blitt glad for det.

Slava, 13år: «Når flyalarmen går må jeg koble av».
I begynnelsen, da vi flyktet fra vår hjemme i Cherson, var det veldig vanskelig. Krigen skilte meg min bestemor og bestefar. De lever under russisk okkupasjon, så det er umulig å besøke dem. Det er som om de bor på en annen planet. Jeg savner dem veldig. Jeg savner den gamle skolen min også. Nå studerer jeg på nettet, men når flyalarmen går, må jeg koble av. Og sist vinter, da det var strømbrudd hele tiden, ble det umulig å henge med på undervisningen.

Kataryna, 12 år: «Skolen betyr mye for meg».
Krigen har endret vårt fredelige liv. Hver dag opplever vi droneangrep, men skolen vår erfortsatt åpen. Vi fortsetter å studere i et bomberom når flyalarmen går. Jeg går isjette klasse nå. Skolen betyr mye for meg: ny kunnskap, gode venner, få støtte og å oppdage nye ting. Mine favorittfag er datakunnskap og engelsk. Jeg drømmer om å jobbemed programmering og massasje. Jeg ønsker meg en bærbar PC, hodetelefoner og en diktafon, fordi jeg er blind og trenger det for å lære.

Gi en gave >>>

Ett av to prosjekter i Montes Claros, stedet hvor Star of Hope sin internasjonale virksomhet startet i 1970. På senteret får barna leksehjelp og snacks. Vi gir foreldrestøtte, holder foreldremøter og gjør hjemmebesøk. To ganger i uken deles det ut matpakker til 120 sårbare familier. Fotballskolen har tre treninger i uken. Vi arrangerer også andre aktiviteter for å engasjere barna og holde dem unna gatene.

PCB  (Projeto Comunitário Betel)
Prosjekttype: Førskole.
By: Montes Claros.Startår: 1990.
Omfang: 140 barn i alderen 0-6 år.
Leder: Silas Flávio Ferrari.
Fokus: Grunnskoleforberedende opplæring, matservering og matutdeling.

Star of Hope bygde barnehagen med Sida-støtte i 1990. Det er blant annet fin lekeplass på tunet og lekerom med innendørs ballbasseng. Barna får ett måltid og ett stykke frukt om dagen. Hver uke deles det ut matpakker til rundt tretti familier. Barnas foreldre tilbys også pedagogiske tiltak innen blant annet helse og pedagogisk barneoppdragelse.

NEASE (Nucleo Educativo Assisténcia Social Estrela)
Prosjekttype: Førskole.
By: Manga.
Startår: 1991.
Omfang: 90 barn i alderen 0-6 år.
Leder: Fernando Antônio Gonçalves.
Fokus: Grunnskoleforberedende opplæring, matservering og foreldreutdanning.

Manga ligger 276 km nord for Montes Claros. 70 prosent av førskolebarna kommer fra svært fattig bakgrunn og mange mødre er enslige. Alle barna på førskolen får mat og frukt. Leder Fernando jobbet på Star of Hope sitt barnehjem i Montes Claros på 80-tallet og var inspirert av den svenske pedagogikken.