Det kenyanske samfunnet utvikler seg raskt, men ikke i samme tempo. Datakunnskaper er nå påkrevd i arbeidslivet og har derfor blitt en obligatorisk del av læreplanen på grunnskolen. Problemet er at dataundervisning ofte foregår uten datamaskiner. På skoler rundt om i landet, både statlige og private, må lærerne nøye seg med å vise diagrammer over hvordan datamaskiner fungerer. Deretter må barna bruke treklosser som erstatning for datamus og late som de klikker seg rundt på liksom-datamaskiner. Det forbereder dem ikke spesielt godt på et digitalisert yrkesliv.

Ting ser desto bedre ut for barna våre på Jimba skole. Denne lille landsbyen går nå foran takket være Samuel Ljungblahd og stemmen hans. I mai ankom både solceller og datautstyr, og barnas glede var stor. I skolens datarom gjør de seg klare til å ta fremtiden i egne hender.

Les en hilsen fra Samuel her >>>

Det som slo meg mest under turen var hvordan alt gikk hånd i hånd: Skole, kirke, samfunnsarbeid og entreprenørskap. Det er også en varme og en naturlighet i å støtte hverandre.

På skolene så vi en klar ambisjon om å gi barna reelle muligheter til å lykkes. Vi så klasserom bygget av lastecontainere som har blitt forvandlet til vakre og funksjonelle læringsmiljøer. Vi besøkte løkfarmen der innhøstingen både styrker skolene og lokalsamfunnet, og der folk tenker langsiktig på selvforsyning. Alt henger sammen.

En av de sterkeste opplevelsene var å høre mine egne barns refleksjoner. Da vi besøkte prosjektet i Jimba, så vi dataprosjektet som ble muliggjort av donasjoner fra svenske og norske givere. De har bygget et datarom drevet av solceller, med seks datastasjoner som barna deler. Fire til fem barn sitter ved hver datamaskin – og likevel elsker de hvert sekund av det.

Min eldste datter Vanessa sa etterpå: «Jeg kommer aldri til å klage på datamaskinen jeg fikk fra skolen igjen. Jeg har så dårlig samvittighet!» Det førte til viktige samtaler. Ikke om skyld – men om ansvar. Om å ta med oss ​​det vi har sett og la det påvirke hvordan vi lever. Dette var akkurat det jeg hadde håpet på. Jeg ville at barna mine ikke bare skulle se, men også forstå.

Midt oppi alt dette er folk som Gilbert Ochieng, hvis lederskap og tro på menneskelig potensial gjennomsyrer arbeidet. Fra fengselsarbeid til kirken, fra skolene til gründerforetakene. Jeg dro hjem fylt med inspirasjon, og med en enda sterkere overbevisning om at dette arbeidet virkelig betyr noe.

Samuel Ljungblahd
Sanger og låtskriver

Hvordan ville jeg følt meg hvis en krigssone møtte meg i stedet utenfor vinduet?
Jeg forestiller meg frykten, fortvilelsen, håpløsheten … og bekymringen for barna mine.
I krig, uansett hvor, er barna de største taperne. Noen barn vi møter har mistet hjemmene sine, andre har mistet fedrene sine – og alle har mistet fire år av barndommen sin.
En normal hverdag med ro i klasserommet og lek i skolegården har blitt erstattet av konstant beredskap.

Gang på gang blir de tvunget inn i ly der sollyset ikke når frem og himmelen bare er et minne.
Du og jeg kan ikke stoppe krigen, men vi kan sørge for at vi er der for barna.
Vi kan hjelpe dem med å gjenvinne noe av det som ble tatt fra dem.

Det barna ber oss om akkurat nå er ikke mye:
Skolesekker, skolemateriell og hjelpemidler.

Gavene gjør skolearbeidet enklere og gjør noe mer samtidig.
Støtten fra dere, fra Norge, gir barna oppmuntring til å kjempe videre med studiene.
Og det er der på skolen, ikke bare på slagmarken, at Ukrainas fremtid avgjøres.

Gi en gave >>>

Håpefulle hilsninger.

Ragnar Løsnesløkken, daglig leder

UKRAINA. Russlands fullskalainvasjon har nå pågått i fire år og fem måneder.Det betyr at en tiåring som Timur knapt har noen minner igjen fra fredstid.Siden krigen startet, har over 4000 skolebygg i Ukraina blitt skadet ellerødelagt. Timur, Slava og Kateryna forteller om mangel på materiell, hjelpemidlerog ro i timene, og om hvordan undervisningen gang på gang må flyttes ned i tilfluktsrommene. De er tre av utallige ukrainske barn hvis liv er blitt knust. Dette er deres egne ord.

Timur, 10 år: «Det verste var å miste pappa»
På grunn av krigen måtte jeg forlate hjemmet mitt.Jeg har flyttet mange ganger,byttet skole fire ganger og måttet ta et skoleår på nytt.Men det vanskeligste var å miste faren min. Han var soldat og ble drept for to år siden.Jeg tenker på ham når flyalarmen går. Da må vi oppholde oss i tilfluktsrom.Det er mye støy der, og jeg liker det ikke. Ellers trives jeg på skolen, men jeg skulle gjerne hatt en ny skolesekk. Mamma ville nok også blitt glad for det.

Slava, 13år: «Når flyalarmen går må jeg koble av».
I begynnelsen, da vi flyktet fra vår hjemme i Cherson, var det veldig vanskelig. Krigen skilte meg min bestemor og bestefar. De lever under russisk okkupasjon, så det er umulig å besøke dem. Det er som om de bor på en annen planet. Jeg savner dem veldig. Jeg savner den gamle skolen min også. Nå studerer jeg på nettet, men når flyalarmen går, må jeg koble av. Og sist vinter, da det var strømbrudd hele tiden, ble det umulig å henge med på undervisningen.

Kataryna, 12 år: «Skolen betyr mye for meg».
Krigen har endret vårt fredelige liv. Hver dag opplever vi droneangrep, men skolen vår erfortsatt åpen. Vi fortsetter å studere i et bomberom når flyalarmen går. Jeg går isjette klasse nå. Skolen betyr mye for meg: ny kunnskap, gode venner, få støtte og å oppdage nye ting. Mine favorittfag er datakunnskap og engelsk. Jeg drømmer om å jobbemed programmering og massasje. Jeg ønsker meg en bærbar PC, hodetelefoner og en diktafon, fordi jeg er blind og trenger det for å lære.

Gi en gave >>>

Ett av to prosjekter i Montes Claros, stedet hvor Star of Hope sin internasjonale virksomhet startet i 1970. På senteret får barna leksehjelp og snacks. Vi gir foreldrestøtte, holder foreldremøter og gjør hjemmebesøk. To ganger i uken deles det ut matpakker til 120 sårbare familier. Fotballskolen har tre treninger i uken. Vi arrangerer også andre aktiviteter for å engasjere barna og holde dem unna gatene.

PCB  (Projeto Comunitário Betel)
Prosjekttype: Førskole.
By: Montes Claros.Startår: 1990.
Omfang: 140 barn i alderen 0-6 år.
Leder: Silas Flávio Ferrari.
Fokus: Grunnskoleforberedende opplæring, matservering og matutdeling.

Star of Hope bygde barnehagen med Sida-støtte i 1990. Det er blant annet fin lekeplass på tunet og lekerom med innendørs ballbasseng. Barna får ett måltid og ett stykke frukt om dagen. Hver uke deles det ut matpakker til rundt tretti familier. Barnas foreldre tilbys også pedagogiske tiltak innen blant annet helse og pedagogisk barneoppdragelse.

NEASE (Nucleo Educativo Assisténcia Social Estrela)
Prosjekttype: Førskole.
By: Manga.
Startår: 1991.
Omfang: 90 barn i alderen 0-6 år.
Leder: Fernando Antônio Gonçalves.
Fokus: Grunnskoleforberedende opplæring, matservering og foreldreutdanning.

Manga ligger 276 km nord for Montes Claros. 70 prosent av førskolebarna kommer fra svært fattig bakgrunn og mange mødre er enslige. Alle barna på førskolen får mat og frukt. Leder Fernando jobbet på Star of Hope sitt barnehjem i Montes Claros på 80-tallet og var inspirert av den svenske pedagogikken.

Riziki Atienos var nysgjerrig og full av nysgjerrighet allerede da hun kom inn på barnehagen vår i Mikindani som barn. Hun ble uteksaminert fra ungdomsskolen vår som best i klassen, fortsatte å utmerke seg på videregående og ble tatt opp til Kenyatta University i Nairobi. Et stipend fra oss gjorde at hun kunne studere videre – men i 2024 var vi nær ved å miste henne.

Riziki overlevde en alvorlig bussulykke med glasskår i hodet, en gipset fot og knuste briller. Takket være våre givere klarte vi å gå inn og dekke helsekostnadene hennes. Hun gjennomgikk to operasjoner hvor glassbiter ble fjernet fra hodet hennes. Hun forlot sykehuset på krykker, fikk nye briller av oss – og ble helt frisk.

Riziki tilbrakte sommerferien som frivillig på kontoret vårt i Mikindani.
– Jeg hadde så lyst til å gi noe tilbake som takk for all støtten jeg har fått, sier hun.

Knappe to år etter ulykken står hun her, med universitetsdiplom i hånden, klar til å starte en vellykket yrkeskarriere.

Gratulerer så mye og lykke til, Riziki!

Star of Hope-fotballskolen i Montes Claros ble startet i 2018 for å bekjempe et voksende problem: Unge gutter som drev rundt på gatene og ble dratt inn i avhengighet og kriminalitet. Resultatene for de som har gått på fotballskolen taler for seg selv. Ikke flere skolefrafall, ikke flere fengselsstraffer for ungdomskriminalitet.

To venner som gleder seg til hver treningsøkt er elleveåringene Luan og Rhuan. De går begge i sjette klasse og får studiestøtte ved Star of Hope-senteret. Rhuan er en hardtarbeidende gutt som kommer fra et veldig fattig hjem. På 12 kvadratmeter er tolv personer fra forskjellige generasjoner stuet sammen. Bestemoren min tar vare på meg og brødrene mine, sier Rhuan.

Bestemoren min har sviktende helse, og det er alltid pengemangel hjemme. Maten Rhuan får på senteret er derfor veldig viktig for ham.

Luans familie sliter også med å ha råd til det aller nødvendigste – men å spille fotball hos Star of Hope koster ingenting. Luan har både et talent for fotball og en kjærlighet til å lese.

– Mitt favorittfag er matematikk, og på fritiden liker jeg å lese bøker, sier han.

Takket være studiestøtten på senteret har han nå potensial til å ta høyere utdanning. Men det er tydelig at for elleveåringer som Rhuan og Luan er ikke akademisk suksess i sikte – i hvert fall ikke ennå. Når de blir spurt om drømmejobben, svarer de begge lynraskt: Fotballproffer!

Mindanao er den sørligste av Filippinenes store øyer, og den øy hvor Star of Hope Filippinene sin grunnlegger, Liling Coruna, vokste opp. Her bor også Star of Hope sin tidligere medarbeider, Sally Empuesto Buenaventura. Hun rapporterer om kaos og ødeleggelse.

-Vi sover utendørs, for vi våger ikke å gå inn i huset vårt. Det står fortsatt, men er ødelagt, sier hun.

For Sally sin mor gikk det verre.
-Taket hennes har rast. Alt innomhus er dekket av byggestøv, og regnet som øser ned over møblene hennes er blandet med støvet.

Andre er rammet enda hardere. Dette er det andre store skjelvet i området på bare åtte dager. I løpet av onsdag 17.juni har 68 personer blitt bekreftet døde, og 33 personer er savnet.

Vil du gi en nødgave til de rammede familiene på Polomolok?

Vipps «katastrofe» til 11576!

Tusen takk for gaven!

Store grupper av barn blir stuet sammen i trange, strømløse skur. Lille Louis’ hjemmemiljø ligner en skraphaug. Midt i ruinene på gårdsplassen står en vaskemaskin – men den kan selvfølgelig ikke brukes, fordi de mangler innlagt vann. I stedet drikker de vannet fra en skitten sisterne. Det er altfor tydelig hvordan de voksnes elendighet påvirker landsbybarna:

Fillete klær, barbeint, tomme mager og tomme blikk – men ikke alles.

Det er enkelt å få øye på de barna som går i Star of Hope sin barnehage. At disse barna kan spise, leke og lære i våre trygge omgivelser gir trøst og glede og gir oss motivasjon til å fortsette arbeidet. Vi investerer nå i å hjelpe flere mennesker for å gi dem håp.

Å utvide barnehagen vil være en stor seier midt i dette mørket. Det vil hjelpe både barna og mødrene deres. Her kan du virkelig utgjøre en forskjell for barn i nød.

Derfor appellerer jeg til deg:

Bli med oss ​​og realisere byggingen, én murstein om gangen!

Håpefulle hilsninger.

Ragnar Løsnesløkken, daglig leder

Det stedet er Star of Hope sin barnehage.

BRASIL. Manga er en av de fattigste kommunene i delstaten Minas Gerais, og barna i barnehagen vår tilhører de fattigste familiene i Manga. Å sammenligne hjemmene deres med en søppelplass ville være urettferdig – fordi våre norske søppelplasser er i mye bedre stand. Mangas fattigste barnefamilier bor under slitte presenninger i trange, ustøe leirskur blant skrap, skitt og insekter. Området er også plaget av høy kriminalitet, rusmisbruk og vold.

Men to år gamle Louis glemmer alt om elendigheten hjemme når han leker i barnehagen vår. Hver morgen kommer han hit, hånd i hånd med sin elleve år gamle eldre bror Carlos, og blir ønsket velkommen av små venner som er ivrige etter å klemme ham. Da er mor Franciska allerede langt unna. Hun drar hjemmefra klokken fire. Sammen med andre mødre i landsbyen tar hun først en buss og deretter en lekter over elven. På den andre siden blir de plukket opp av en bil som kjører dem til en chiliplantasje. Der fyller de store sekker med chilipepper og får 6 kroner per fylt sekk. Det er på langt nok til å forsørge elleve barn – men Franciska har ikke noe annet valg.

Mennene i landsbyen, de som ikke har forlatt familiene sine ennå, søker dagarbeid på gårder på den andre siden av elven. Noen ganger er de borte hele dagen, noen ganger hele uken.

Altfor mange små barn blir stående uten voksne i Manga.

Det er nettopp derfor vi har valgt å være her.

På barnehagen vår får barna mat, frukt og forberedende utdanning inspirert av svensk pedagogikk. Og selvfølgelig mange muligheter til å leke.

– Det viktigste for meg er å vite at barna mine er trygge hos dere, sier Franciska.

Akkurat nå tar vi imot 90 barn i Manga. Mange flere står på venteliste – men det er rett og slett ikke plass til dem. I hvert fall ikke ennå. Et nytt bygg på samme sted ville forandret alt. Planen er satt. Med deres hjelp kan det bli virkelighet.

Gi en gave >>>