Initiativet ble gjennomført i samarbeid med den ukrainske organisasjonen We Can. De har vært en svært viktig samarbeidspartner i vårt arbeid i det krigsherjede landet. Takket være nettverket deres av kirker og frivillige kunne utdelingen finne sted på fire ulike steder: Snihurivka, Mykolaiv, Zaporizjzja og Pivdenne.

For mange barn er skolestart en tid preget av forventning og glede – man møter venner, begynner i en ny klasse og vender tilbake til skolen. Men for barn som bor nær frontlinjen, innebærer hverdagen også flyalarm, bomberom, eksplosjoner og en konstant frykt for egen sikkerhet.

Derfor handlet dette initiativet om langt mer enn bare nye skolesekker og skolemateriell. Vi ønsket å gi barna et øyeblikk der krigen kunne tre i bakgrunnen – en tid for lek, latter og fellesskap, og en mulighet til rett og slett bare å være barn.

Støtten betyr også svært mye for familiene. I dag kan selv helt vanlige ting som skolesekk, notatbøker, pennal og annet skolemateriell utgjøre en stor økonomisk belastning for en familie.

En spesiell gave til en helt spesiell jente!

En av mottakerne var 12 år gamle Kateryna, som er blind. Hun fikk en spesialtilpasset datamaskin og annet hjelpeutstyr som vil gjøre det lettere for henne å følge med i undervisningen og bli mer selvstendig i skolearbeidet.

Vi kan ikke fjerne krigen fra barnas hverdag. Men sammen kan vi gi dem øyeblikk av glede, omsorg og håp.

Vi ønsker nok en gang å rette en stor og varm takk til alle som har bidratt til innsamlingen vår og gjort dette mulig. Takk også til samarbeidspartnere, lokale menigheter og alle frivillige som hjalp til med utdelingen.

Takket være dere kan vi gjøre en konkret forskjell for barna og familiene deres. Dere bidrar med mer enn bare skolemateriell og sekker – dere gir barna litt ekstra glede, omsorg og håp i en vanskelig tid.

Det finnes neppe noen norsk forelder som ikke på et eller annet tidspunkt har prøvd å overtale, lokke eller mase på barna sine for å få dem til å spise – til tross for at vi har mat i overflod. Vi bærer med oss ​​dette instinktet fra en annen tid, da norske familier levde i dyp fattigdom.

For bare litt over hundre år siden sto samfunnet vårt overfor enorme utfordringer, og fattige foreldre kjempet desperat for å skaffe mat til barna sine. Situasjonen var enda verre for mødre som av ulike grunner sto alene, uten en far til barna. De befant seg nederst på den sosiale rangstigen og levde i dyp fattigdom og ydmykelse. Mangel på mat svekket også barnas immunforsvar. Rundt århundreskiftet døde ett av ti barn i Norge. De aller fattigste hadde enda dårligere odds.

Det er en merkelig og urovekkende erkjennelse at dette fortsatt skjer, om enn på et annet kontinent.

 I Mikindani i Kenya sliter mange med nettopp dette – spesielt når det gjelder døtrene deres. Bekymringen når døtrene sovner sultne. Følelsen av maktesløshet idet døtrene blir sykere og svakere av mangel på mat. Tankene går tilbake til oss norske foreldre og vår egen bekymring rundt mat. Hvordan ville det føles om vi ikke hadde mat å gi?

Hvis vi kan sette oss i den situasjonen, kan vi forstå hva familiene i Mikindani går gjennom akkurat nå.

 Derfor er jeg utrolig takknemlig for at vi, sammen med deg, kan gjøre en forskjell for disse familiene. Hver donasjon på hundre kroner gir måltider til åtte jenter som ellers ville vært uten mat.

Bli med og still sulten deres!

GI EN GAVE >>>

Håpefulle hilsninger.

Ragnar Løsnesløkken, daglig leder

KENYA. Slumområdene rundt Star of Hope-skolen i Mikindani er fulle av historier. Hver eneste fattige familie har en historie å fortelle.

Tolv år gamle Susan har en far som ville dødd uten jevnlig dialyse, og en mor som lider av halskreft. Moren – som selv måtte slutte på skolen for å ta seg av sin egen alvorlig syke mor, ønskerikke at hennes egen sykdom skal sette en stopper for barnas utdanning og fremtid.

Janet, mor til fem, vokste opp som foreldreløs, giftet seg ung – og ble smittet av hiv fra ektemannen.
Dermed ble tvillingene Abigael og Dorcas født med viruset. De er nå sju år gamle, og faren deres døde da de var fire. Uten ham som forsørger står familien overfor et valg: husleie eller mat. De sovner med tak over hodet, men uten middag.

Også Damaris har mistet faren sin. Moren samler inn panteflasker fra morgen til kveld for å skaffe mat til de fem barna sine. For ett kilo flasker får hun 2 kroner og 21 øre. En flaske på 50 centiliter veier sjelden mer enn 25 gram. Man trenger ikke være matematisk geni for å forstå hvorfor Damaris noen ganger sovner sulten.

Nettopp her, i mellomrommet mellom måltidene, kan et barns fremtid avgjøres. Velernærte barn har energi til å lytte og lære. De som er for sultne til å ta til seg undervisningen, faller akterut.

Slik blir de fattigste silt ut, én etter én. For unge jenter som Damaris, Abigael, Dorcas og Susan er det enda en grunn til bekymring. Når foreldre ikke lenger har råd til å sende alle barna på skolen, er det døtrene som tas ut først.

Redningen for disse fire ligger på skolekjøkkenet ved Star of Hope sin skole. Både frokost og lunsj serveres der hver skoledag, helt gratis.

– Det betyr alt for oss, sier Damaris. «Det er lettere for meg å konsentrere meg, og mamma trenger ikke å bekymre seg for at jeg skal gå sulten.»

Sykelige barn som Abigael og Dorcas får servert et tredje måltid hver ettermiddag. Dessuten er de fattigste familiene fritatt fra å betale skolepenger. På denne måten går skoledagen fra å være en ekstra utgift til å bli en form for økonomisk støtte. Dette oppmuntrer foreldre, selv de som ikke legger stor vekt på utdanning, til å sende både sønner og døtre til oss.

Damaris går gjerne i 30 minutter hver morgen for å komme seg til skolen vår.
«Målet mitt er å bli lærer,» sier hun. «Lærerne mine inspirerer meg veldig, og jeg vil bli som dem.»

Å gi jenter en sjanse endrer liv – og ikke bare for jentene selv. Det finnes en sterk, dokumentert sammenheng mellom kvinners utdanning og et lands utvikling. Det henger sammen med raskere økonomisk vekst, bedre helse i familien og redusert fattigdom.

Sakte, men sikkert – bit for bit – skaper vi en bedre fremtid for Kenyas barn.

Gi skolemat som forandrer liv! >>>

Frokost og lunch gir sultne jenter ork til å lære. Maten motiverer også foreldrene deres til å la dem gå på skolen. Hvert måltid blir et steg mot et bedre liv!

Dette rammer Haiti – det fattigste landet på det amerikanske kontinentet  spesielt hardt. Og når Haiti lider, blir fjellandsbyer som Bois Negresse ekstra hardt rammet.

Alle forsøk på å bore etter vann der oppe har vært forgjeves. Familiene overlever ved å samle inn regnvann, men nå er vannet i ferd med å ta slutt.

Situasjonen er kritisk – men vi var forberedt på en krise som denne.

I 2021 bygde vi et vannreservoar ved siden av skolen vår i landsbyen. Det rommer 34 000 liter – tilsvarende tre fulle tankbiler. Akkurat nå holder vannet vårt liv i landsbyboerne, men beholdningen minker raskt.

Med din hjelp kan vi fylle opp reservoaret igjen. Skolebarna våre, og alle de er glade i, trenger din hjelp.

Hjelp oss å slukke tørsten deres!
Eksempler på hvordan bidraget ditt brukes:

170 NOK gir 1 kubikkmeter vann

510 NOK gir 3 kubikkmeter vann

5 800 NOK er nok til å fylle hele landsbyens vannreservoar med 34 000 liter vann!

Gi et bidrag i dag!

Vipps «Tørke» til 11576

Csyra
Csyra er ett av tusenvis av tidligere fadderbarn fra skolen vår i Taytay.

Veien hennes til suksess – fra et enkelt trehus i et slumområde i storbyen til en jobb i bank – er bemerkelsesverdig. Hun er svært takknemlig overfor alle som har hjulpet henne underveis, og hun er ivrig etter å trekke frem arbeidet Star of Hope gjør på Filippinene.

I videoen får vi et innblikk i hverdagen hennes, og hun forteller om skolen, oppveksten, interessene sine og hva fadderordningen har betydd for henne.

Elyza
Elyza er ett av hundrevis av fadderbarn i Taytay på Filippinene.
Hun er svært takknemlig overfor alle som støtter Star of Hopes arbeid på Filippinene.
I videoen her viser hun oss hverdagen sin og forteller hva fadderprogrammet har betydd for henne.

Jessica
Fra et fadderbarn som levde i fattigdom, til en universitetsutdannet elektroingeniør. 24 år gamle Jessica Soriano skrev dette fine brevet for å takke fadderen sin for all hjelpen hun har fått.
«Det betyr svært mye for meg å kunne vise min takknemlighet. Jeg har nylig fullført en bachelorgrad i elektroingeniørfag ved Technological Institute of the Philippines. Deretter brukte jeg seks måneder på å forberede meg til den profesjonelle sertifiseringseksamenen. Det var en krevende reise, men med Guds hjelp og nåde lyktes jeg.
Nå er jeg autorisert elektroingeniør og elektrotekniker.

Jeg har nådd dette målet takket være deg. Du har gitt meg enorm støtte og bidratt til å finansiere utdanningen min, helt fra barneskolen og gjennom hele universitetsløpet. Jeg føler meg velsignet som har fått denne muligheten. Jeg vil alltid være takknemlig for din vennlighet og raushet.

Jeg føler meg svært heldig nå som jeg kan starte karrieren min og fortsette å arbeide mot fremtidsmålene mine. Ord kan ikke beskrive hvor glad jeg er for å ha vært fadderbarnet ditt.

Jeg takker også Den allmektige Gud. Jeg ber for din trygghet og ditt velvære, og om at Gud må velsigne deg rikelig!

Med vennlig hilsen,
Ingeniør Jessica Soriano»

Da våre tre barn var små, var det en daglig kamp å holde dem rene i mer enn et kvarter – og det mens vi bodde i et hjem med varmtvann og vaskemaskin. Derfor er det beundringsverdig den innsatsen som mødrene til skolebarna våre gjør. Vi ser all tiden og kjærligheten de legger i å sørge for at barna ser aller best ut til skoledagen. Omsorgen deres avslører også noe annet: Hvor stolte foreldrene er over å sende barna sine på skolen. Hvor tydelig de ser fremtidsmulighetene som ligger innenfor skoleveggene.

Nå som barna gjør seg klare til skolestart – fulle av forventning – er det opp til oss å fylle klasserommene med alt de trenger: Bøker, skrivebøker, blyanter, fargestifter, linjaler, skolesekker og mye mer. På den måten vil skolene også fylles med læringsglede og håp for fremtiden.

Tiden barna er på skolen er en reise, og målet er et bedre liv som voksen.
Bli med oss ​​og gi dem en fantastisk start på denne reisen!

 Håpefulle hilsninger.

Ragnar Løsnesløkken, daglig leder

FILIPPINENE. Brødrene Gabriel, Adriel og Ariel er på vei hjem fra Star of Hope-skolen. Skyskraperne i den enorme storbyen Manila reiser seg i det fjerne, som kulisser i en film. Her ute i Taytay finnes det ingen skyskrapere – bare trange skur som er stablet oppå hverandre. Området er tett befolket, med 9 960 innbyggere per kvadratkilometer. Hjemmet til brødrene er også trangt – men ikke trangt nok. I fire år har én person manglet. «Pappas hjerte stoppet,» forklarer Gabriel. «Jeg savner ham.»

Siden den gang har en tung byrde hvilt på moren deres, Mary. Mannens død innebar også tapet av familiens viktigste inntektskilde. Å ta seg tid til å sørge var en luksus Mary ikke hadde råd til; hun ble tvunget til raskt å finne seg jobb på et vaskeri for å kunne forsørge barna. «Guttene mine betyr alt for meg,» sier hun.

Arbeidsdagen hennes starter klokken sju om morgenen og varer til halv seks om kvelden – nesten elleve timer om dagen, dag etter dag, uke etter uke. For strevet tjener hun 46 kroner dagen. Det tilsvarer en timelønn på 4 kroner og 38 øre.
«Det dekker bare det aller nødvendigste, og noen ganger ikke engang det,» sier Mary. «Men hvilket valg har jeg?»

Lønnen betaler for et hjem av betong og kryssfinérplater. Gulvet består av betong og stampet jord. Mary holder det rent og ryddig, men hun klarer ikke å hindre insekter i å komme inn. De har ett lite rom der alle sover, og et annet rom til alt det andre: matlaging, måltider, lekser og familietid. De har aldri eid en TV. Strømforsyningen er ustabil, og det finnes verken innlagt vann eller avløpssystem. I stedet vasker de seg ved å helle kaldt vann over seg med en plastøse – slik blir barna rene til skolen hver dag. Kontrasten mellom hjemmet og skolen er som forskjellen på en norsk studenthybel og Kongens slott. Å se velstelt ut blir et spørsmål om stolthet og verdighet; mange foreldre vasker barnas skoleuniformer for hånd flere ganger i uken.

«Vi har vært gjennom en vanskelig tid,» sier Mary. «Men vi har fått fantastisk støtte fra Star of Hope.» I skolemiljøet – som har alt fra innlagt vann til et moderne datarom – ser barna to ting: Et eksempel på et annet liv – og en vei til å oppnå det.
Gjennom flittig skolearbeid og støtte fra givere og faddere vet barn som Gabriel, Adriel og Ariel at de med tiden kan få et bedre liv – både for seg selv og for moren.
Det blir en drivkraft som aldri forsvinner.

Gi bort en håpefull skolestart!
Filippinene, Argentina, Brasil, Haiti, Romania, Ghana, Kenya……
Uansett land har barna våre samme utfordring. Fattigdommen er et fengsel, og skolene våre en fluktvei.
Du kan gi barna nøklene til friheten.

Gi en gave >>>

Det kenyanske samfunnet utvikler seg raskt, men ikke i samme tempo. Datakunnskaper er nå påkrevd i arbeidslivet og har derfor blitt en obligatorisk del av læreplanen på grunnskolen. Problemet er at dataundervisning ofte foregår uten datamaskiner. På skoler rundt om i landet, både statlige og private, må lærerne nøye seg med å vise diagrammer over hvordan datamaskiner fungerer. Deretter må barna bruke treklosser som erstatning for datamus og late som de klikker seg rundt på liksom-datamaskiner. Det forbereder dem ikke spesielt godt på et digitalisert yrkesliv.

Ting ser desto bedre ut for barna våre på Jimba skole. Denne lille landsbyen går nå foran takket være Samuel Ljungblahd og stemmen hans. I mai ankom både solceller og datautstyr, og barnas glede var stor. I skolens datarom gjør de seg klare til å ta fremtiden i egne hender.

Les en hilsen fra Samuel her >>>

Det som slo meg mest under turen var hvordan alt gikk hånd i hånd: Skole, kirke, samfunnsarbeid og entreprenørskap. Det er også en varme og en naturlighet i å støtte hverandre.

På skolene så vi en klar ambisjon om å gi barna reelle muligheter til å lykkes. Vi så klasserom bygget av lastecontainere som har blitt forvandlet til vakre og funksjonelle læringsmiljøer. Vi besøkte løkfarmen der innhøstingen både styrker skolene og lokalsamfunnet, og der folk tenker langsiktig på selvforsyning. Alt henger sammen.

En av de sterkeste opplevelsene var å høre mine egne barns refleksjoner. Da vi besøkte prosjektet i Jimba, så vi dataprosjektet som ble muliggjort av donasjoner fra svenske og norske givere. De har bygget et datarom drevet av solceller, med seks datastasjoner som barna deler. Fire til fem barn sitter ved hver datamaskin – og likevel elsker de hvert sekund av det.

Min eldste datter Vanessa sa etterpå: «Jeg kommer aldri til å klage på datamaskinen jeg fikk fra skolen igjen. Jeg har så dårlig samvittighet!» Det førte til viktige samtaler. Ikke om skyld – men om ansvar. Om å ta med oss ​​det vi har sett og la det påvirke hvordan vi lever. Dette var akkurat det jeg hadde håpet på. Jeg ville at barna mine ikke bare skulle se, men også forstå.

Midt oppi alt dette er folk som Gilbert Ochieng, hvis lederskap og tro på menneskelig potensial gjennomsyrer arbeidet. Fra fengselsarbeid til kirken, fra skolene til gründerforetakene. Jeg dro hjem fylt med inspirasjon, og med en enda sterkere overbevisning om at dette arbeidet virkelig betyr noe.

Samuel Ljungblahd
Sanger og låtskriver

Hvordan ville jeg følt meg hvis en krigssone møtte meg i stedet utenfor vinduet?
Jeg forestiller meg frykten, fortvilelsen, håpløsheten … og bekymringen for barna mine.
I krig, uansett hvor, er barna de største taperne. Noen barn vi møter har mistet hjemmene sine, andre har mistet fedrene sine – og alle har mistet fire år av barndommen sin.
En normal hverdag med ro i klasserommet og lek i skolegården har blitt erstattet av konstant beredskap.

Gang på gang blir de tvunget inn i ly der sollyset ikke når frem og himmelen bare er et minne.
Du og jeg kan ikke stoppe krigen, men vi kan sørge for at vi er der for barna.
Vi kan hjelpe dem med å gjenvinne noe av det som ble tatt fra dem.

Det barna ber oss om akkurat nå er ikke mye:
Skolesekker, skolemateriell og hjelpemidler.

Gavene gjør skolearbeidet enklere og gjør noe mer samtidig.
Støtten fra dere, fra Norge, gir barna oppmuntring til å kjempe videre med studiene.
Og det er der på skolen, ikke bare på slagmarken, at Ukrainas fremtid avgjøres.

Gi en gave >>>

Håpefulle hilsninger.

Ragnar Løsnesløkken, daglig leder