I løpet av vinteren har vi delt ut ved til utsatte familier i begge disse landene. Ved er avgjørende for å holde kulden ute og varmen inne. Vi har også levert ved til våre ressurssentre for det utsatte romfolket i Romania.

Vi har dessuten kunnet installere nye varmeaggregat på vårt ressurssenter i Dimancheni, Romania. Den utgjør en stor forskjell i hverdagen, særlig fordi den gamle varmekilden lenge har kjempet for å orke å holde liv i varmen.

Takket være veden har familier kunnet sove i varme og trygghet om nettene. Samtidig har våre sentre kunnet holde åpent hele vinteren – en plass der barn og voksne samles, spiser varme måltider og deltar på leksehjelp og på fritidsaktiviteter. I mange hjem er kulden stadig truende siden husene er enkle og gjennomluftige. Veden er helt uvurderlig for dem.

Vi har også kunnet dele ut klær og kasser/poser med mat til de familiene som trenger det aller mest, ikke minst til jul, en tid som ellers for mange kan være en tung tid.

Enda en gang vil vi takke dere hjertelig! Dere er med på å skape varme, håp og fremtidstro for barn som virkelig trenger det.

Du kan støtte vårt arbeid videre ved å gi en gave på vipps 11576. Tusen takk!

På det første bildet nedenfor ser dere Leonora som er svært takknemlig for ved og mat.
Du kan lese mer om Leonora og hennes familie ved å klikke her.

Latvia ligger bare 26 mil fra Sveriges østkyst, men på den latviske landsbygda møtes vi av en annen verden. Leonora sin bolig er et falleferdig småbruk med uthus ogvannbrønn på gårdsplassen. Noen vinternetter blir inngangsdøren dekket av et lag med snø og is – både på utsiden og innsiden. Leonora bor her sammen med datteren Ziedīte,barnebarnet Daniels, kona hans Agija og tre oldebarn: 8 år gamle Sabine, 5 år gamle Emils og 3 år gamle Danija. Småbruket ligger i den nordøstlige delen av landet, der vintrene er kaldest.
– Det verste var vinteren 87, minnes Leonora. Da hadde vi 37 kuldegrader her. Å, som jeg frøs!

Nå lever familien gjennom årets kaldeste måneder i regionen: januar, februar og mars.En peisovn er det eneste som beskytter dem – men vedprisene her er sammenlignbaremed dem vi har i Norge. Da strekker ikke Leonoras pensjon på 382 euro i måneden til. Før vinteren gikk hun ut i skogen, med fem år gamle Emils som hjelper, og søkte etter nedfallne greiner å gjøre opp bål med. Hun vet at hver kvist kan være med å holde kulden unna.
– De mørke, kalde kveldene er de verste for meg, sier Leonora. Å ta seg fram til utedoen i mørket er en prøvelse. Synet mitt har blitt dårligere og det føles skummelt å gå ut alene om natten.

Leonora lider også av høyt blodtrykk, diabetes og kronisk astma som gjør det vanskelig å puste når luften er kald. Likevel nekter hun synes synd på seg selv. Det viktigste  for henne er at ingen i familien skal trenge å sove kalde eller sultne.
– Jeg husker hvordan det føles å ikke spise på flere dager. To av brødrene mine vokste aldri opp; de døde av sult. Jeg vil ikke at mine barn og barnebarn skal oppleve det jeg har opplevd! Tårene triller nedover kinnene hennes mens hun forteller.
– Jeg ønsker ikke velstand, sier hun.Jeg ber bare om at Gud vil gi meg styrke til å fortsette og stå på beina. Det viktigste for meg er å ikke være en byrde for familien min.

Varm Leonora og hennes familie!Ved, mat, fyrstikker og telys.Dette er de mest akutte behovene til utsatte familier i Latvia og Romania.

Gi en gave >>>

Det hele startet for 33 år siden med en idé: å spre litt juleglede blant ofrene for den bosniske krigen. Svensker og nordmenn kom sammen på en uforlignelig måte, og krigens ofre ble nådd av 70 lastebiler fylt med 1500 tonn julepakker. Dermed ble en tradisjon født som for mange nordmenn har blitt like selvsagt som ribbe, pinnekjøtt og “Tre nøtter til Askepott”. I dag pakkes julegavene våre på stedet i alle land, og takket være det kan juleglede nå familier over hele verden. Fra Argentina i vest til Filippinene i øst, fra Latvia i nord til Kenya i sør. De ser forskjellige ut i hver kultur – noen får esker, andre får poser eller kurver – men innholdet er alltid det samme: 100 % juleglede. Mat, godbiter og julegaver som lyser opp julen for de mest sårbare.

Lennart Eriksson, som selv kjørte pakker gjennom Bosnias ødelagte landskap den første julen, forstår hva denne tradisjonen betyr. «For disse familiene er gaven din som en varm omfavnelse», sier han. De får noe å samles rundt, å se frem til og å huske. Du gir ikke bare mat og leker. Du gir trøst, håp og den uvurderlige følelsen av å bli sett!

Redd julen med din julegave!
Hvert smil du ser på bildene er frukten av medmenneskers omsorg i juletiden. I dette øyeblikk drømmer barn i nød om å oppleve den gleden. De drømmer om en julepakke fra deg.

200 kr – rekker til en pakke med viktige basisvarer som mel, ris og hermetikk.
350 kr – rekker til en pakke med litt ekstra juleglede: Mat, hygieneartikler, noe godt å spise og en julegave.

Pakken din sender en trøstende beskjed til barna:
«Du er ikke alene. Vi ser deg, og vi bryr oss. Det er håp.»

Vipps «Julegave» til 11 576

Gi en julegave >>>

De fleste mødre i Norge har andre og bedre forutsetninger for å ta seg av barn og barnebarn enn Inez i Latvia. Det gjør vondt langt inn i hjerterota å lese om Samantha og hennes søskens skjebne. Og samtidig så sterkt å lese om Inez som gjør alt hun kan for barnebarn og barn med sine små midler. Det er også rørende å vite at våre fantastiske lærere på spesialskolen i Zalite, som idrettslærer Zanda, føler både lærer- og morskjærlighet for de utsatte elevene våre.

I bibelen leser vi om Jesus som viste sin kjærlighet for oss mennesker i det han døde for oss på korset mens vi enda var syndere. Denne kjærligheten er så forunderlig og så grensesprengende at vi ikke kan fatte den. Jesus gikk i døden for mordere, for tyver og for alle verdens mennesker enten de elsker Gud eller nekter å ha med ham å gjøre. Denne ubegrensede kjærligheten som Gud har vist oss, er drivkraften bak Star of Hope sitt arbeid.

Denne måneden har vi lyst til å hjelpe Inez og andre heltinner i våre prosjekter som drives av kjærligheten til utsatte barn! Vi håper at du vil være med og støtte månedens innsamling!

Gi en gave >>>

Håpefulle hilsninger

Lena Gallatin Løsnesløkken, Innsamlingsmedarbeider

Zālīte-skolen i Latvia, som Star of Hope støtter, er en internatskole for barn med lærevansker. Mange kommer fra ødelagte familier og har stort behov for trygge voksne rollemodeller.

“Vi må være både lærere og mødre for barna,” sier kroppsøvingslærer Zanda Spūle-Vilcāne.

Ofte handler problemene om overgrep, eller at barna vokser opp uten far. Mindre vanlig er det at mor er borte fra barnas liv. For ni år gamle Samantha er det alle tre.

Det er vanskelig å tro når vi ser henne i skolemiljøet. Hun ser bekymringsløs ut når hun får veiledning i klasserommet, slipper seg løs i treningsstudioet og leker med bestevenninnen sin, Ingūna, som er på samme alder som henne. Gjennom en tolk får vi vite at Samantha har et problem med beinet. Det viser seg å være en underdrivelse. Når vi følger Samantha hjem, tar hun først av seg skoen – og så tar hun av seg foten.

Hun var bare to år gammel da hun ble tvunget til å amputere venstre fot etter en ulykke, og den ulykken var forårsaket av hennes narkomane mor Gunta. Etter det overtok Samanthas bestemor Inez omsorgen. Siden den gang har Gunta fått tre barn til med forskjellige menn. Da barnevernet allerede hadde tatt Samantha, måtte bestemor Inez kjempe for foreldreretten til Samanthas yngre søsken. Men nå bor alle søsknene her, i bestemors trange gamle leilighet: fem år gamle Emil, tre år gamle Alexander og to år gamle Milana. Emils har fortsatt ikke lært å snakke. Bestemor Inez vet ikke om det er på grunn av datterens avhengighet, traumer eller noe annet. Nå er Gunta gravid igjen, og Inez føler seg hjelpeløs.

«Nå kan jeg ikke ta meg av flere mennesker,» sukker hun.

Det er ikke bare barnebarna som bor sammen med henne. Samanthas beste venn Ingūna er tilfeldigvis også hennes tante. En annen tante, 22 år gamle Ilze, er allerede alenemor til en toåring.

Ødelagte familier skaper nye ødelagte familier i hver ny generasjon. Enken Inez ser ingen lys i tunnelen. Likevel fortsetter hun slitet med å ta vare på både barn og barnebarn – og hun gjør det på egenhånd.

“Begge ektemennene mine er døde, og nå vil jeg ikke ha flere,” sier hun bestemt.Hun står foran oss som et levende symbol på kampånden i et mors hjerte.

Støtt kvinnene som viser morskjærlighet! >>>

«Et lite tegn på takknemlighet kan bety alt for en som aldri blir sett. Det du gir i dag hjelper familier uten håp til å reise seg, ta et første skritt og stake ut en ny vei fremover».

I løpet av vinteren har vi delt ut ved til utsatte familier i begge disse landene. Vi har blant annet levert ved til våre ressurssentre for det utsatte romfolket i Romania. Takket være veden har familiene kunnet sove godt i varme senger om nettene. Samtidig har sentrene kunne holde åpent hele vinteren, servere varme måltider mat og gi leksehjelp.

Mange boliger er svært dårlige og klarer ikke å holde ute vinden, så veden er enormt viktig for de utsatte familiene.

Takket være alle generøse gaver så har vi kunnet dele ut vinterklær og gavekort til utsatte familier i Latvia. Gavekortene byttes mot mat hos lokale matbutikker.

Hjelpen nådde blant annet frem til de latviske familiene som Star of Hope sine utsendinger besøkte forrige årsskifte.

HER KAN DU LESE MER OM VÅRT MØTE MED DEM.

Du kan gi en gave til arbeidet vårt i Latvia og Romania når som helst, året rundt. Hver krone utgjør en forskjell! Du kan vippse en utvalgt sum til 11576 og merke gaven med «Romania» eller «Latvia».

Tusen hjertelig takk for støtten! Du utgjør en forskjell for utsatte barn!

Trettenårige Jakob plukker døde grener i skogen for å ha noe å fyre med. Åtteårige Maria prøver å varme seg ved en Sovjetovn fikset med teip. Tvillingene Richards og Kristians hugger ved så godt de kan nå når pappa har forlatt dem. Slik kjemper barna mot kulden i Øst- Europa.

HJEMME HOS JAKOB

Vi har bare krysset Østersjøen, men det føles som om vi har reist 100 år bakover i tid. Faktum er at huset framfor oss har stått her i østre Latvia siden tidlig 1800-tallet.

-Det er 200 år gammelt og har gått i arv i seks generasjoner, sier familiefaren Josephs.

Han og hans kone Eva har seks barn sammen. Sjuårige Solveig er yngst. Familien har gjort alt de kan for å forberede seg til vinteren: Høstet poteter og gresskar, tatt inn egenavlede grønnsaker og plukket bær i mengdevis. Sønnene har tilbrakt 8 timer i skogen hver ledig høstdag. Likevel lider familien om vinteren.

-Den største utfordringen er å ha råd til ved, sier Josephs. Vi trenger 40 kubikk for å klare oss en hel vinter. Vi leter etter pinner i skogen, men det er ikke nok.

HJEMME HOS MARIA:

I Rudzati, 11 mil fra den russiske grensen, står et betongbygg fra Sovjetunion. Trappeoppgangen lukter som en gammel kjeller, og vannet lekker inn i leiligheten i øvre etasjen. Der, blant fuktskader og mugg, sitter åtteårige Maria. Hun har armen i gips etter et uheldig fall i skolegården. Leiligheten er så trang at foreldrene hennes sover inneklemt mellom vegg og kjøkkenbord inne på det smale kjøkkenet. Deres eneste varmekilde er en kaminovn som er teipet både ved gulvet og ved pipa. De må selv få tak i ved og bære den opp trappene. Når pengene ikke strekker til, fryser de.

HJEMME HOS RICHARDS OG KRISTIANS

Tvillingbrødrene Richards og Kristians har ikke sett pappaen sin på to år. Denne vinteren hviler det et stort ansvar på dem. Deres mamma Liga har store ryggsmerter, og operasjonskøen er lang. I påvente av operasjon klarer ikke Liga å jobbe, og det gjør familien enda mer fattig. Guttene hjelper mamma så godt de kan. Stuen som de bor i er veldig gammel og luftig og blir fort veldig kald når ilden i ovnen slokner. Barnas gamle morfar hugger ved til tross for at kroppen protesterer.

-Jeg er veldig takknemlig for hjelpen hans, sier Liga. Uten ved overlever vi ikke. Vinterklær er dyre, og maten er enda dyrere. Jeg vil at barna mine skal ha alt de trenger, men klarer nesten ikke å gi dem noen ting.

Gi en gave >>>

-Gud gav meg mot til å takke ja, sier hun.

1991, da Latvia rev seg løs fra 51 års sovjetisk styre, stod en 17-år gammel Tamara på barrikadene i Riga.

-Jeg var med og skrek etter frihet, men det var først langt senere jeg forstod hva den friheten betydde for den eldre generasjonen.

Tamara vokste opp med sin mor, sin stefar, fem søstre og en bror i et svært fattig hjem på landsbygda i Latvia. Hjemme snakket vi aldri om politikk, men barndommen til Tamara var preget av at mammaen hennes var av romfolket.

-Mormor var ikke så redd for Sovjet. Hun var mer redd for at tyskerne skulle komme tilbake. Søsteren hennes var blitt drept av nazister i skogen utenfor Vamiera.

Som ung ville Tamara bli sykepleier eller barnelege, men familiens mangel på penger kvelte drømmene. I stedet tok karrieren en omvei via bakerikurs, en finsk bibelskole i Tallin, seks måneders hushjelpsarbeid på Sjöhamra gård utenfor Åkersberg i Sverige, og tre års arbeide for et amerikansk misjonærpar i Latvia. Tamara snakker ekstra varmt om halvåret hun bodde i Sverige i 1999.

-Der møtte jeg min svenske «mamma» Betty Arvidsson, sier hun. Det er hennes skyld at jeg prøvde å lære meg svensk. Vi snakker svensk til hverandre på telefonen annenhver uke.

Tamara giftet seg i 2000, fødte datteren Sara i 2003 og lykkes med å utdanne seg til foretaksadministrator. Livet gikk sin gang helt til prøvelsene kom i 2014.

-Mannen min forlot meg og Sara, og det var en stor påkjenning og en tung byrde. Samtidig stod jeg uten jobb. Av svenske venner fikk hun tips om at Star of Hope sin latviske gren søkte forsterkninger. Tamara ler av det første møtet hennes med Liana og Ivars.

-Jeg var redd for hvordan de skulle reagere på at jeg var av romfolket, men det brydde de seg ikke om i det hele tatt. Jeg sa at jeg nettopp var fraskilt, men de ble heller ikke avskrekket av dette.

-Jeg ba Gud om veiledning. Lønnen var ikke så høy, men jeg kjente i mitt hjerte at jeg måtte ta denne jobben. Det var livets beste beslutning. Jeg elsker barna, og jeg elsker å se den forandringen som vi er med på å skape. Særlig er det flott å møte familier som sier: «Nå kan vi stå på egne ben.»

Som enslig mamma kan Tamara sette seg inn i mange kjempende mødres situasjoner.

-Dessuten har jeg selv vokst opp i en fattig familie, gått på skolen uten underklær, og vært skamfull i forhold til de andre barna.. Jeg husker hvordan det er.

Nå står hun klar til å ta over Ivars og Lianas livsverk.

-Å lede virksomheten var aldri noe jeg hadde sett for meg, men jeg har alltid tenkt at så lenge Gud vil ha meg her, så blir jeg her. Jeg tror også på at Gud åpner de dørene som skal åpnes.

Hva vil du si til Latvias givere og faddere?

Jeg vil takke dem! Selvsagt håper jeg at de skal fortsette å støtte arbeidet i Latvia, for arbeidet er ikke over enda. Det er masse arbeid å gjøre fortsatt.

Tamara Shabazova

Født: 1974 i byen Jerceni, 14 mil nordøst for Riga

Familie: Datteren Sara, 21 år.

 Tamara om Sara:

–Hun var 11 år da pappaen hennes forlot oss. Jeg spurte meg selv: «Hvordan kan jeg være både mamma og pappa til henne?» Men Gud hjalp meg. Nå er hun 21 år gammel og skal snart ta magistereksamen, og hun jobber ekstra på klima- og energiministeriet. Hun spiller fiolin og skriver egne sanger på engelsk. Hun er en stille og veldig smart jente.

Tamara om Liana og Ivars:

De er så ekte og ærlige. Liana er alltid glad, og så ufattelig raus. Ivars er tålmodig og veldig snill. Han har hjulpet meg til å utvikle meg til den jeg er i dag.

Liana og Ivars om Tamara:

-Hun er veldig smart, og hun er en som kjemper for andre.

-Uansett hvilke problemer som dukker opp, så finner hun alltid en løsning.

-I alle år har jeg jobbet fordi jeg elsker dette, sier Liana.

Paret Velki, Ivars og Liana Velki kan dele inn livene sine i to deler: Før og etter Latvias selvstendighet. De ble født og oppvokst under sovjetisk styre.

-Det var det eneste styresettet vi kjente til, sier Ivars. Vi hadde ingenting å sammenligne det med. Foreldrene deres, derimot, mintes en tid da Latvia var fritt.

-De våget ikke å snakke om okkupasjonen, ikke engang med oss barna, sier Liana. Når min far drakk, var han veldig åpen, men aldri ellers.

Å uttrykke kritikk mot regimet var farlig. 60 000 latviere ble deportert til Sovjet sin Gulagleir mellom 1941 og 1951.

-Foreldre mine mistet mange venner i arbeidsleiren, sier Liana.

Sovjets okkupasjon av Latvia varte i 51 år, fra 1940-1991.

-Jeg trodde det var umulig å forandre systemet, sier Ivars. Jeg var overbevist om at det skulle være slik for alltid.

Under Sovjetunionens siste år jobbet Ivars som jernbaneingeniør og Liana som tysklærer. Siden det var få i landet som kunne andre språk enn latvisk og russisk fikk Liana oppdraget med å ta med en gruppe barnehjemsbarn på sommerleir i Sverige i 1991.

-Jeg var sjokkert av alt jeg så! Alt var så rent og det var blomster overalt. Traktorene var så bra, bilene så fine og hjemmene så store. Vi fikk bo i et hus, og jeg var så imponert av damaskdukene at jeg gikk rundt og stirret bare fordi det var så hyggelig. Det fantes så mange blomster i huset, og jeg vannet alle, til og med plastikkblomstene. Jeg reagerte også på at vi fikk vandre fritt omkring. Det var ingen som sa: «Gå dit!» eller «Ikke gjør dette!»

21.august utropte Lativa sin selvstendighet, og 6 september ble den erkjent av Sovjetunionen. Kort deretter fikk den kristne organisasjonen Pakapieni ta imot en hjelpesending fra Star of Hope. Som ansvarlig plukket de ut den eneste som hadde besøkt Sverige. Det ble starten på Lianas liv i Star of Hope sin tjeneste. Innen ett år hadde hun på eget initiativ lært seg både engelsk og svensk. Hun og Ivars startet som frivillige, men snart opptok hjelpearbeidet all deres tid. I 1993 ble den latviske grenen av Star of Hope, Velki Association, grunnlagt.

-En ting som sjokkerte meg var tilliten, sier Liana. Under Sovjetunionen var vi ingenting. Ingen gav oss noe tillit. Men svenskene, de stolte på oss! 

Samarbeidet gav dem begge to vissheten om å fortsette samholdet med svenskene.

-Jeg skjems ikke for å si at toalettpapiret var annerledes. Vi hadde ikke toalettpapir, vi brukte kun leste aviser. Det beste var å få bruke Breznevs bilde til å tørke seg med, sier Liana og ler.

-I de svenske butikkene fantes det så mye å velge i sier Ivars. Jeg tenkte: «Hvordan vet de hva de skal velg? Hvordan kan de ha kontroll på alle varene i butikken?» Senere innså jeg at svenskene ikke trengte å memorere tilbudene. De gikk bare rundt og plukket det de ville ha.

Hjelpearbeidets fokus landet snart på barn med ulike nedsatte funksjonsevner, en gruppe som frem til da hadde blitt vanskjøttet av det sovjetisk-latviske samfunnet. Steg 1 var å gi dem et verdig liv igjen. Steg 2 var å få samfunnet til å akseptere dem.

-For meg var dette det første arbeidet jeg virkelig gikk inn i med hjertet mitt, sier Ivars. Liana nikker.

-Jeg var 35 år i 1991, og alle årene frem til da hadde jeg jobbet for å få lønn. Alle år siden da har jeg jobbet fordi jeg elsker det. Å få være en del av dette arbeidet, er en gave.

I løpet av de første ni årene drev de hele Latviaarbeidet fra sitt eget hjem, en trang sovjetbygd leilighet.

-På soverommet vårt stod både skriveren og kopimaskinen, sier Liana. Der satt jeg og jobbet til sent på natten samtidig som Ivars prøvde å sove.

-Og samtidig hadde vi en datter å ta vare på, sier Ivars. Hjemmetelefonen ringte konstant, og hun var til hjelp for oss som sekretær.

Elina Velka var bare 11 år da foreldrene hennes ble involvert i Star of Hope. Hver sommer drog hun til Sverige med dem, knyttet vennskapsbånd og lærte seg svensk. Tidlig bestemte hun seg for at det var i Sverige hun hadde sin fremtid. Elina flyttet til Sverige, gikk på ballettakademiet, ble lærer der og med tiden påtroppende rektor. Parallelt med ballettkarrieren studerte hun teknisk fysikk på KTH, og i dag jobber hun som statistikkanalytiker i Stockholm.

-Vi er veldig stolte, sier Liana og ler.

Å jobbe døgnet rundt i sammen, og samtidig holde et ekteskap sammen, krever tålmodighet og selvoppofrelse. Ivars og Liana kan se tilbake på vanskelige perioder.

-vi hadde ulik måte å tenke på i mange spørsmål, sier Ivars.

Psykologen Ilze, som i 23 år hadde samarbeidet med Velki, så at relasjonen begynte å briste, og hun sa i fra.

-Hun sa: «Enten så går dere i terapi, eller så slutter jeg!», sier Liana.

-Nå prater vi ikke lengre om jobb innom husets vegger, opplyser Ivars.

Arbeidet med barn med ulike nedsatte funksjonsevner har vært fylt av glede så vel som av sorg.

-Det gjør meg glad at visse foreldre driver prosjekt på egen hånd, sier Liana. Samtidig gjør det meg sint og sorgfull at visse andre foreldre ikke forstår hvorfor barna deres trenger å få være frie og selvstendige. Et eksempel er en kvinne med autisme som pleide å komme til dagsenteret vårt. Da mor til kvinnen døde, så overtok mormor ansvaret for henne, og ingen kunne overbevise mormoren om at det autistiske barnebarnet trengte å komme til senteret. I stedet flyttet de til landsbygden, langt bort fra arbeidet vårt. Nå er mormoren død, og den autistiske kvinnen har ingen steder å gå. Og hvem skal gi henne en leilighet med assistenthjelp nå når hun har havnet utenfor bostedskøen?

Samtidig har Ivars og Liana fått se frukten av arbeidet sitt rundt om i Lativa.

-Det føltes så godt når folk i rullestol begynte å vise seg ute blant folk, sier Ivars. Da kjente vi igjen en del av rullestolene, for det var jo vi som hadde delt dem ut.

Ivars nevner også et møte samme morgen, på et dagsenter for voksne som Velki startet på 90-tallet.

-En av guttene ble så glad for å se oss. Jeg har kjent ham siden han var et lite barn. På 90-tallet fikk jeg ofte være sjåføren hans. Nå har han et godt liv. Han kjenner meg ikke igjen, men jeg kan se at han er lykkelig.

Paret får se gamle bilder av innsatsene sine gjennom årene. Mange bilder viser hvordan de bærer fullpakkede julepakker mellom lager, lastebiler og opp trapper. Ivars peker på et bilde der Liana står midt iblant hundrevis av bananpappkasser.

-Dette er grunnet til at hun har måttet ha så mange operasjoner, fastslår han. To kne, en hofte og en aksle har Liana måttet bytte ut. Likevel ler hun når hun ser bildene.

-Et morsomt minne er når motoren til en motorsykkel ved et uhell ble sendt til til Latvia og havnet på lageret vårt, sier hun. Det var som å lete etter nåla i høystakken. Den lå i en Löfbergs lilla kartong, og selvsagt fant vi den lengst inne på lageret, bak alle de andre pakkene.

Men var det virkelig et morsomt minne?

-Ja, vi for vi fant jo boksen, svarer Liana og stråler som en sol.

Den ordvekslingen sier alt om hennes holdning til arbeid og til livet.

-Om det bare var opp til Liana, kunne hun gjerne få fortsette i 20 år til, konstaterer Ivars.

Nå venter et nytt liv, et roligere kapittel i parets liv i sammen. Det blir en omveltning både for dem og for slekten deres.

-I sommer feiret vi sankt hansaften i Latvia for første gang på tiår, sier Liana. Vi hadde ingen å feire med, for etter så mange somre i Sverige så hadde alle våre slektninger gitt opp å invitere oss.

I 2025 får slekten en ny sjanse. Liana ser frem mot å få hilse på hjemme hos både slekt, venner og gamle kollegaer.

-De kontaktene jeg har opprettet gjennom årene er mine venner, sier hun. Vi kan ringe hverandre og prate i timevis.

Ivars og Lianas livsgjerningen har ikke gått ubemerket hen i Latvia. I 2017 fikk de ta imot hedersutmerkelsen «The Cross of Recognition» av president Raimons Vejonis.

-Det var en veldig stor ære for oss, sier Liana. Men det største for meg var når jeg fikk lese alt det fine som folk har skrevet om oss i sine rekommanderingsbrev til presidenten.

Hun og Ivars har også truffet Belgias dronning og mange andre berømtheter.

-Jeg hadde løyet om jeg ikke sa at dette har gjort meg glad. Men jeg blir aller mest glad når jeg ser at vi har lykkes med å hjelpe noen andre.

33 år i punktum:

-5 sentre for sosial omsorg

-1 barnehjem

-3 førskoler

-6 dagsaktivitetssentre

-6 spesialskoler

-Samarbeid med spesialskoler rundt om i Latvia

-Terapeutbesøk hos barn med ulike nedsatte funksjonsevner fra 1992-1998

-Humanitær bistand, inklusive julepakker siden 1991

-5 vinterleirer i Sverige fra 1994-1998

-20 sommerleirer fra 2000-2019

-21 årlige konferanser fra 2000-2020

-Hundrevis av seminarer og workshops

-Støtte til foreldregrupper 2000-2024

-Samarbeid med støttegrupper, kommuner, sosiale myndigheter m.m.

-Oversettelse og utgiving av 14 faglitterære bøker

-6 folkeopplysende TV-dokumentarer

«Sammen har vi lykkes med å utrette noe svært viktig og vesentlig i vårt land: Å forandre menneskers holdning og tanker, gi dem en forståelse for hvert medmenneskes betydning i verden, uansett om de er «normale» eller har ulike nedsatte funksjonsevner – og en tro på at det er mulig å oppnå en høyere livskvalitet for dem vi engasjerer oss for.»

/Liana

Sagt om Ivars og Liana:

 «De er så ekte og finner alltid en måte å hjelpe på. Vi kan ringe dem når som helst, og de finner en løsning på problemene våre.»

/Spesiallærer Sarma

«De er som engler!»

/Spesiallærer Anjia

Serma og Aija sammen med Liana.

«Jeg takker Gud for at jeg fikk møte dem. Jeg har en t-skjorte med alle mine elevers navn samt teksten: «Sammen er vi et sterkt lag.» Jeg skulle gjerne hatt Ivars og Lianas navn på t-skjorten min også.»

/Idrettslærer Zanda

«Jeg tenker at om jeg gir dere et halvårs tid, så kommer dere nok tilbake igjen.»

/Rektor Edgar vil ikke tro at Ivers og Liana virkelig skal slutte.