Utstyret er blant annet forbedret med nye symaskiner og strykejern. Vi har også reparert og vedlikeholdt eksisterende symaskiner, forsterket arbeidsbordene og kjøpt en ny og mer allsidig symaskin til undervisningen. Fagskolen har nå bedre forutsetninger for å fortsette å utdanne unge og unge voksne i skreddersøm og søm.

Våre skoler feiret avslutningen med populære fester fylt med glede, fantastiske fremføringer, hyllestaler og selvfølgelig diplomutdelinger. Dette ble delt med stolte foreldre, engasjerte lærere og klassekamerater.

Nå venter karakterene og en velfortjent skoleferie for våre 1 300 elever. I begynnelsen av januar er det tid for å returnere til klasserommene og fortsette å lære nye ting.

En stor og varm takk til alle faddere og givere som støtter vårt arbeid i Kenya! Takket være dere får barna muligheten til å gå på skolen, utvikle seg og bygge en bedre fremtid. Deres støtte gjør en reell forskjell – hver dag!

Støtt vårt langsiktige utviklingsarbeid i Kenya. Bli fadder her!

Det finnes neppe noen norsk forelder som ikke på et eller annet tidspunkt har prøvd å overtale, lokke eller mase på barna sine for å få dem til å spise – til tross for at vi har mat i overflod. Vi bærer med oss ​​dette instinktet fra en annen tid, da norske familier levde i dyp fattigdom.

For bare litt over hundre år siden sto samfunnet vårt overfor enorme utfordringer, og fattige foreldre kjempet desperat for å skaffe mat til barna sine. Situasjonen var enda verre for mødre som av ulike grunner sto alene, uten en far til barna. De befant seg nederst på den sosiale rangstigen og levde i dyp fattigdom og ydmykelse. Mangel på mat svekket også barnas immunforsvar. Rundt århundreskiftet døde ett av ti barn i Norge. De aller fattigste hadde enda dårligere odds.

Det er en merkelig og urovekkende erkjennelse at dette fortsatt skjer, om enn på et annet kontinent.

 I Mikindani i Kenya sliter mange med nettopp dette – spesielt når det gjelder døtrene deres. Bekymringen når døtrene sovner sultne. Følelsen av maktesløshet idet døtrene blir sykere og svakere av mangel på mat. Tankene går tilbake til oss norske foreldre og vår egen bekymring rundt mat. Hvordan ville det føles om vi ikke hadde mat å gi?

Hvis vi kan sette oss i den situasjonen, kan vi forstå hva familiene i Mikindani går gjennom akkurat nå.

 Derfor er jeg utrolig takknemlig for at vi, sammen med deg, kan gjøre en forskjell for disse familiene. Hver donasjon på hundre kroner gir måltider til åtte jenter som ellers ville vært uten mat.

Bli med og still sulten deres!

GI EN GAVE >>>

Håpefulle hilsninger.

Ragnar Løsnesløkken, daglig leder

KENYA. Slumområdene rundt Star of Hope-skolen i Mikindani er fulle av historier. Hver eneste fattige familie har en historie å fortelle.

Tolv år gamle Susan har en far som ville dødd uten jevnlig dialyse, og en mor som lider av halskreft. Moren – som selv måtte slutte på skolen for å ta seg av sin egen alvorlig syke mor, ønskerikke at hennes egen sykdom skal sette en stopper for barnas utdanning og fremtid.

Janet, mor til fem, vokste opp som foreldreløs, giftet seg ung – og ble smittet av hiv fra ektemannen.
Dermed ble tvillingene Abigael og Dorcas født med viruset. De er nå sju år gamle, og faren deres døde da de var fire. Uten ham som forsørger står familien overfor et valg: husleie eller mat. De sovner med tak over hodet, men uten middag.

Også Damaris har mistet faren sin. Moren samler inn panteflasker fra morgen til kveld for å skaffe mat til de fem barna sine. For ett kilo flasker får hun 2 kroner og 21 øre. En flaske på 50 centiliter veier sjelden mer enn 25 gram. Man trenger ikke være matematisk geni for å forstå hvorfor Damaris noen ganger sovner sulten.

Nettopp her, i mellomrommet mellom måltidene, kan et barns fremtid avgjøres. Velernærte barn har energi til å lytte og lære. De som er for sultne til å ta til seg undervisningen, faller akterut.

Slik blir de fattigste silt ut, én etter én. For unge jenter som Damaris, Abigael, Dorcas og Susan er det enda en grunn til bekymring. Når foreldre ikke lenger har råd til å sende alle barna på skolen, er det døtrene som tas ut først.

Redningen for disse fire ligger på skolekjøkkenet ved Star of Hope sin skole. Både frokost og lunsj serveres der hver skoledag, helt gratis.

– Det betyr alt for oss, sier Damaris. «Det er lettere for meg å konsentrere meg, og mamma trenger ikke å bekymre seg for at jeg skal gå sulten.»

Sykelige barn som Abigael og Dorcas får servert et tredje måltid hver ettermiddag. Dessuten er de fattigste familiene fritatt fra å betale skolepenger. På denne måten går skoledagen fra å være en ekstra utgift til å bli en form for økonomisk støtte. Dette oppmuntrer foreldre, selv de som ikke legger stor vekt på utdanning, til å sende både sønner og døtre til oss.

Damaris går gjerne i 30 minutter hver morgen for å komme seg til skolen vår.
«Målet mitt er å bli lærer,» sier hun. «Lærerne mine inspirerer meg veldig, og jeg vil bli som dem.»

Å gi jenter en sjanse endrer liv – og ikke bare for jentene selv. Det finnes en sterk, dokumentert sammenheng mellom kvinners utdanning og et lands utvikling. Det henger sammen med raskere økonomisk vekst, bedre helse i familien og redusert fattigdom.

Sakte, men sikkert – bit for bit – skaper vi en bedre fremtid for Kenyas barn.

Gi skolemat som forandrer liv! >>>

Frokost og lunch gir sultne jenter ork til å lære. Maten motiverer også foreldrene deres til å la dem gå på skolen. Hvert måltid blir et steg mot et bedre liv!

Det kenyanske samfunnet utvikler seg raskt, men ikke i samme tempo. Datakunnskaper er nå påkrevd i arbeidslivet og har derfor blitt en obligatorisk del av læreplanen på grunnskolen. Problemet er at dataundervisning ofte foregår uten datamaskiner. På skoler rundt om i landet, både statlige og private, må lærerne nøye seg med å vise diagrammer over hvordan datamaskiner fungerer. Deretter må barna bruke treklosser som erstatning for datamus og late som de klikker seg rundt på liksom-datamaskiner. Det forbereder dem ikke spesielt godt på et digitalisert yrkesliv.

Ting ser desto bedre ut for barna våre på Jimba skole. Denne lille landsbyen går nå foran takket være Samuel Ljungblahd og stemmen hans. I mai ankom både solceller og datautstyr, og barnas glede var stor. I skolens datarom gjør de seg klare til å ta fremtiden i egne hender.

Les en hilsen fra Samuel her >>>

Det som slo meg mest under turen var hvordan alt gikk hånd i hånd: Skole, kirke, samfunnsarbeid og entreprenørskap. Det er også en varme og en naturlighet i å støtte hverandre.

På skolene så vi en klar ambisjon om å gi barna reelle muligheter til å lykkes. Vi så klasserom bygget av lastecontainere som har blitt forvandlet til vakre og funksjonelle læringsmiljøer. Vi besøkte løkfarmen der innhøstingen både styrker skolene og lokalsamfunnet, og der folk tenker langsiktig på selvforsyning. Alt henger sammen.

En av de sterkeste opplevelsene var å høre mine egne barns refleksjoner. Da vi besøkte prosjektet i Jimba, så vi dataprosjektet som ble muliggjort av donasjoner fra svenske og norske givere. De har bygget et datarom drevet av solceller, med seks datastasjoner som barna deler. Fire til fem barn sitter ved hver datamaskin – og likevel elsker de hvert sekund av det.

Min eldste datter Vanessa sa etterpå: «Jeg kommer aldri til å klage på datamaskinen jeg fikk fra skolen igjen. Jeg har så dårlig samvittighet!» Det førte til viktige samtaler. Ikke om skyld – men om ansvar. Om å ta med oss ​​det vi har sett og la det påvirke hvordan vi lever. Dette var akkurat det jeg hadde håpet på. Jeg ville at barna mine ikke bare skulle se, men også forstå.

Midt oppi alt dette er folk som Gilbert Ochieng, hvis lederskap og tro på menneskelig potensial gjennomsyrer arbeidet. Fra fengselsarbeid til kirken, fra skolene til gründerforetakene. Jeg dro hjem fylt med inspirasjon, og med en enda sterkere overbevisning om at dette arbeidet virkelig betyr noe.

Samuel Ljungblahd
Sanger og låtskriver

Riziki Atienos var nysgjerrig og full av nysgjerrighet allerede da hun kom inn på barnehagen vår i Mikindani som barn. Hun ble uteksaminert fra ungdomsskolen vår som best i klassen, fortsatte å utmerke seg på videregående og ble tatt opp til Kenyatta University i Nairobi. Et stipend fra oss gjorde at hun kunne studere videre – men i 2024 var vi nær ved å miste henne.

Riziki overlevde en alvorlig bussulykke med glasskår i hodet, en gipset fot og knuste briller. Takket være våre givere klarte vi å gå inn og dekke helsekostnadene hennes. Hun gjennomgikk to operasjoner hvor glassbiter ble fjernet fra hodet hennes. Hun forlot sykehuset på krykker, fikk nye briller av oss – og ble helt frisk.

Riziki tilbrakte sommerferien som frivillig på kontoret vårt i Mikindani.
– Jeg hadde så lyst til å gi noe tilbake som takk for all støtten jeg har fått, sier hun.

Knappe to år etter ulykken står hun her, med universitetsdiplom i hånden, klar til å starte en vellykket yrkeskarriere.

Gratulerer så mye og lykke til, Riziki!

Å bekymre seg for sine egne barn, er noe alle mødre i alle land kan kjenne seg igjen i. Men de aller fleste mødre i Norge slipper å bekymre seg for at barna deres skal oppleve å sulte.

Den bekymringen er dessverre helt vanlig i et land som Kenya. Mange kenyanske mødre er hver dag engstelige for om de får nok penger til å kjøpe mat til barna sine. For disse mødrene kan en symaskin forandre alt!

I 2023 besøkte jeg og min familie Star of Hope sitt fantastiske arbeid i Kenya. Der fikk vi hilse på flere mødre som gikk på skredderskolen vår som ligger i slumområdet i Mikindani. Mange av mødrene som går på kurs hos oss har ikke fullført skolegang, og stiller dermed dårligere når det gjelder å skaffe seg en god jobb. Men hos Star of Hope får nå slike sårbare mødre muligheten til å lære seg skredderfaget, og dermed kunne forsørge seg selv og sin familie.

Mødrene som har fått denne utdanningen hos Star of Hope, trenger bare en symaskinpakke for å starte opp egen virksomhet!
Vil du være med og sponse symaskin, tøy, tråd og saks?
Vær med og gi Kenyas mødre en sjanse til å et nytt liv for seg selv og sine barn!

Gi en gave >>>

Håpefulle hilsninger.

Lena Gallatin Løsnesløkken, Innsamlingsmedarbeider

Husker du Elisabeth? Tobarnsmoren i Gomoa Dominase, som til tross for skredderutdanningen sin, ble tvunget til å jobbe på jordene for bare 8 kroner dagen. Hun ble den første i Ghana som startet sin egen bedrift takket være støtte fra Star of Hope-givere.

I fjor sørget norske og svenske givere for at flere fikk sjansen: Jennifer, Comfort, Esther, Regina, Cecilia….. De var alle mødre med drømmer om bli syersker. Nå er de alle gründere med spirende bedrifter. Trebarnsmoren Comfort beskriver stoltheten over endelig å kunne forsørge barna sine. «Jeg er så takknemlig», sier hun. «Jeg kan betale strømregningen, jeg kan betale vannregningen, og jeg kan sove med ro i sjelen.» Charity Frempong, leder av Star of Hope Ghana, ser en sterk drivkraft hos alle som har fått selvtilliten til å forfølge drømmen sin. «Dette har gjort en virkelig forskjell i foreldrenes liv».

Denne våren, kan du bidra til å forandre livene til en utvalgt gruppe kvinner i Kenya på samme måte. De har alle gått på Star of Hope sin egen syskole i Mikindani. Dette betyr at de har både kunnskapen og viljen til å starte sine egne bedrifter. Alt de mangler, og ikke har råd til, er et startsett: Stoffer, målebånd, trådsneller, saks og en pålitelig symaskin.

En av dem er 25 år gamle Emily Mwakaba. Hun har en fem år gammel sønn som hun tar vare på uten hjelp fra guttens far. Hun bor for tiden hjemme hos sin egen mor, en lavtlønnet lærer på barneskolen. Emily søkte seg til syutdanningen vår med et klart mål for øye: «Min drøm er å starte min egen bedrift og kunne forsørge sønnen min», sier hun.

Det Emily mangler for å nå målet sitt er materialer og verktøy: Stoff, nål, tråd, saks, målebånd og en symaskin. Med din hjelp kan drømmen hennes bli virkelighet.

Gi en gave >>>

Det hele startet for 33 år siden med en idé: å spre litt juleglede blant ofrene for den bosniske krigen. Svensker og nordmenn kom sammen på en uforlignelig måte, og krigens ofre ble nådd av 70 lastebiler fylt med 1500 tonn julepakker. Dermed ble en tradisjon født som for mange nordmenn har blitt like selvsagt som ribbe, pinnekjøtt og “Tre nøtter til Askepott”. I dag pakkes julegavene våre på stedet i alle land, og takket være det kan juleglede nå familier over hele verden. Fra Argentina i vest til Filippinene i øst, fra Latvia i nord til Kenya i sør. De ser forskjellige ut i hver kultur – noen får esker, andre får poser eller kurver – men innholdet er alltid det samme: 100 % juleglede. Mat, godbiter og julegaver som lyser opp julen for de mest sårbare.

Lennart Eriksson, som selv kjørte pakker gjennom Bosnias ødelagte landskap den første julen, forstår hva denne tradisjonen betyr. «For disse familiene er gaven din som en varm omfavnelse», sier han. De får noe å samles rundt, å se frem til og å huske. Du gir ikke bare mat og leker. Du gir trøst, håp og den uvurderlige følelsen av å bli sett!

Redd julen med din julegave!
Hvert smil du ser på bildene er frukten av medmenneskers omsorg i juletiden. I dette øyeblikk drømmer barn i nød om å oppleve den gleden. De drømmer om en julepakke fra deg.

200 kr – rekker til en pakke med viktige basisvarer som mel, ris og hermetikk.
350 kr – rekker til en pakke med litt ekstra juleglede: Mat, hygieneartikler, noe godt å spise og en julegave.

Pakken din sender en trøstende beskjed til barna:
«Du er ikke alene. Vi ser deg, og vi bryr oss. Det er håp.»

Vipps «Julegave» til 11 576

Gi en julegave >>>