LATVIA. Snøen knirker under skoene når vi nærmer oss. Utenifra likner bygningen på et gammelt gårdshus med mosegrodd tak, men bak den slitne fasaden har fire familier trengt seg sammen i hver sin del av bygget. På et par rom i overetasjen bor Markuss med mamma Läsma, sin lungesyke lillebror Daniels og sin stefar Madars. Sju år gamle Markuss var bare to år når hans biologiske far forlot familien. Han satte dem i en vanskelig situasjon, men det kunne være verre. Hos mormor i underetasjen bor Markuss sine tre kusiner som har blitt forlatt av begge sine foreldre. Markuss har i det minste mammaen sin igjen.

-Han er det beste som har skjedd meg, sier hun med sønnen i fanget. Hver dag går Markuss fire kilometer, til og fra skolebussen, som tar ham med til skolen i Zalite. Jeg liker gymsalen aller best, sier han og ler.

– Og å synge, sier Läsma stolt. Markuss og Daniels synger og danser hele tiden, akkurat som jeg gjorde når jeg var liten. Jeg vant hver eneste sangkonkurranse jeg stilte opp i. Det har alltid vært en drøm å få reise rundt og opptre. Den drømmen har hun blitt tvunget til å legge bort. Hver dag jobber Läsma på en lokal bondegård fra 08.00-17.00. Det er en tøff jobb, og lønna er lav. Derfor dyrker hun også grønnsaker og poteter hjemme.

-Det er vanskelig å få pengene til å strekke til. Ved har blitt mye dyrere, og på vinteren må vi fyre hele tiden for å holde varmen. Veden brukes også til å varme badevann som hentes fra gårdsbrønnen. De må skynde seg å bade slik at alle rekker det før vannet blir kaldt.

En annen bekymring er Daniels, som har problemer med lungene.

-Når han var baby sluttet han å puste flere ganger, forteller Läsma. Jeg er fremdeles urolig for at noe skal skje.

Nå nærmer julen seg, og barna gleder seg, men Läsma får en klump i magen når hun tenker på det. Juletid, det er jo også kulden og mørkets tid. Vil hun klare å lage en lys høytid for barna sine?

Det kan du avgjøre.

Bli den som redder julen! Gi en gave >>>

I alle land i verden finnes det barn som Markuss. Barn som risikerer å bli skuffet over og ikke få være en del av julefeiringen. Vi vil gi dem en jul med forventninger, spenning, glede, julemat, godsaker og julegaver.

Alt dette kan de få i en julegave fra deg!

Spre julens lys der det er som mørkest

200 kr rekker til en pakke med viktige basisvarer som mel, ris og hermetikk.

350 kr rekker til en pakke med litt ekstra juleglede: Mat, hygieneartikler, noe godt å spise og en gave til de minste.

Juleglede med julepakker og deilig julemat er noe barn over hele verden lengter etter, og så inderlig ønsker at de får oppleve! Men fadderbarnet Markuss fra Latvia og hans familie som du kan lese om på www.starofhope.no, har knapt råd til å holde vinterkulda ute. Julemat og julepakker er noe familien hans og de andre familiene til fadderbarna i prosjektlandene våre ikke har råd til.

I jula feirer vi at Gud kom til jord født som et menneske i en stall i Betlehem. Jesus som selv opplevde å være både fattig, kald, redd og trist, viste inderlig medfølelse med alle han møtte som var i nød. Slik satte Jesus et eksempel for oss mennesker om å vise omsorg for andre, og være med på å spre verdens lys inn i en mørk og kald verden.

Bli med på å skape jubel og glede i tusenvis av fattige hjem ved å støtte Star of Hope sin innsamling til jul! Bli med på å gi utsatte barn gode minner for livet!

Lena Gallatin Løsnesløkken

Ja, jeg vil glede barna med en julegave >>>

Hvor blir julestemningen av når krigen herjer?

Hvordan får man et barn på flukt til å oppleve julens mirakel?

Vi fant en måte å løse det på for 30 år siden, da det skandinaviske folkets julepakker spredte glede blant ofrene for krigen i Bosnia.

Nå ser vi at historien gjentar seg. Ukrainas barn går mot sin første jul i skyggen av krigen, og vi ønsker å gi dem gleden tilbake.

Star of Hopes tradisjon med å dele ut julepakker startet med en nasjonal direktesending i Sverige i 1992. Via TV-programmet Cafè Umeå og dansebandet Svein-Ingvars nådde vår oppfordring ut til det svenske folket. Og med postens hjelp fyltes våre lastebiler av 20 000 gaver som var pakket med omsorg. Vår medgrunnlegger Lennart Eriksson reiste gjennom et krigsherjet Bosnia med sprengte bygninger og broer.

-Der reiste vi, og bad Gud om at ingen måtte skyte på oss. Det fungerte, sier han.

Lennart filmet blant annet en barnefamilie som fikk åpne en pakke fra Svein-Ingvars frontfigur Sven-Erik Magnusson.

-Den gleden… Det var helt ubeskrivelig!

Filmen ble brukte i SVTs oppfølgingsinnslag som Lennart avrundet med ordene «Nå kan ingen si at hjelpen ikke når frem! Send pakker!»

-Det var som å dra ut en propp, sier han. Innen året var slutt så hadde vi sendt ned 70 lastebiler med julegaver.

I dag, tre tiår senere sprer julegavene glede i så vel Europa som i Afrika, Sør-Amerika og Sør-Øst Asia. Dette er mulig takket være alle dere som sender penger øremerket til julegaver. For pengene pakker vi gavene på plass i hvert land og deler dem ut til forventningsfulle barn som har lengtet helt siden forrige jul.

-Vi vil glede disse barna igjen, men vi stopper ikke der: Vi vil også trøste krigens barn i Ukraina. Det vi har lært oss, er at hver julepakke bærer på et uskrevet budskap til den familien som mottar gaven:

«Verden har ikke glemt dere! Vi ser, vi bryr oss og vi etterlater dere ikke alene»

Gi en julegave >>>

Klikk på et bilde nedenfor for å se større bilder.

Da kona og jeg flyttet inn på gården vi bor nå i 2010, var bolighuset i veldig dårlig forfatning. Det var et gammelt tømmerbygg med trekk i fra gulv, vegger og vinduer. I andre etasje frøs vannet i glasset på nattbordet over natten om vi ikke satte på mye varme.  I stua var ovnen rødglødende med tropisk varme med en radius innenfor to meter. Ved ytterveggene og vinduene var det iskaldt. Innomhus måtte vi gå med tjukke sokker og ullklær store deler av vinteren.

Derfor berører det oss ekstra når vi et hvordan barna i våre prosjekter har det i Øst-Europa. I noen områder, som nord-øst i Romania, kan det bli ned mot 25 minusgrader. Det er fryktelig kaldt når du ikke har strøm, ved å fyre med eller varme klær å ta på. Tenk om dette hadde vært oss? Vår familie er av de heldige som hadde mulighet for å bygge et nytt moderne hus på gården, vi har varme klær, dyner og ulltepper. Vi har i grunnen alt som disse barna som fryser mangler og savner.

Med våre egne opplevelser i bagasjen kan vi ane rekkevidden av deres lidelse når minusgradene trenger på. Vi kan forstå hvordan det føles og hva de så desperat trenger:

Ved, klær og varme tepper.

Vær med å varme dem! Send Vipps til 11576 Merk gaven «VARME»

Gi en gave>>>

Ragnar Løsnesløkken, daglig leder

Romania 1989
Latvia 1991
Hviterussland 1995

Våre innsatser i Øst-Europa var tenkt å begrense seg til nødhjelp. Men vi kunne ikke reise hjem igjen. Ikke når vi hadde sett den grusomheten og elendigheten som rådde på mange av datidens lukkede institusjoner. Barn frøys og sultet ihjel. Noen tilbrakte livet fastbundet til sine senger. Maine Olofsson, som var barnehjemsforstander i Brasil på 80-tallet, ble kalt inn for å lede Star of Hope sin kamp. Aller verst var tilstanden i Romania.
-Om jeg prøvde å stryke barna på kinnet, så rygget de tilbake. De var jo redde for voksne, forteller hun.
Å jobbe på barnehjem var nemlig en straff for kvinner som hadde vanskjøttet arbeidet i kollektivjordbruket. At disse straffangene mishandlet barnehjemsbarna var snarere regelen enn unntaket.
-Første steget var å redde liv, sier Maine. Steg to var å gi barna kjærlighet og stimulans, fordi livene deres på barnehjemmet handlet kun om oppbevaring.

Maine Olofsson leker med barna under et av deres første besøk i Romania for snart 30 år siden.

Steg for steg i hvert land bygde Star of Hope opp en virksomhet med kraft nok til å påvirke barnas situasjon på nasjonalt nivå. Det handlet blant annet om personalutdanning og opinionsbygging.
-Vi satset på informasjonsmateriell i alle landene, sier Maine. Man kunne kjøpe bøker om hvordan man oppfostrer en hund eller tar vare på planter, men ikke om hvordan man tar vare på et barn med funksjonsnedsettelse. Det sørget vi for å endre på.

Fokuset ble flyttet fra forvaring til rehabilitering og fra seperasjon til integrasjon. I stedet for at staten gjemte bort barn med spesielle behov, begynte man heller å gi familier forutsetninger for å ta vare på dem selv. Denne modellen kalles CBR (Community Based Rehabilitation), og trikset for å få myndighetene til å anvende den var enkelt:
Man trengte bare å bevise at det faktisk ble billigere å støtte barnas familier i stedet for å holde disse grusomme institusjonene åpne.
-Jeg synes at Hviterussland har kommet aller lengst, sier Maine. De har lykkes med å få staten til å ta over stafettpinnen.

En nøkkel til fremgang har vært å få ulike eksperter til å begynne å jobbe sammen i grupper for å fremme barnas beste.
-I disse landene har det vært slik at de som utdanner seg til sykepleiere eller psykologer ikke deler av sine kunnskaper med hverandre fordi det er deres levebrød, forklarer Maine. Gjennom å få personer med ulike kompetanse til å samarbeide, har vi kunnet skreddersy individuelle rehabiliteringsprogram for hvert av barna.

På 90-tallet ble Maine Olofsson en viktig mentor for Aura Vatamaniuc (t.h.), som i dag er ansvarlig for Star of Hope Romania.

I dag har det gått 32 år siden den aller første hjelpetransporten rullet ned gjennom Europa. De lukkede institusjonene er borte, men nye utfordringer ligger framfor oss. De foreldrene som har ansvaret for barna, er ofte fattige og trenger støtte. Barnas behov for regelmessig rehabilitering er og forblir stort. Star of Hope fortsetter med andre ord å spille en avgjørende rolle i disse familiene sine liv.
-Vi har forandret nasjonene, sier Star of Hope sin medgrunnlegger Lennart Eriksson. Det er vi stolte over, men vi er ikke ferdige enda. VI vil ikke hvile på laurbærene før alle barna behandles som fullverdige medborgere.

Hvordan skal det gå med disse barna?

Det avgjør du. Hjelp oss å snu trenden og satse videre mot nye mål.

I Latvia, Hviterussland og Romania fortsetter vi å kjempe for barn med ulike nedsatte funksjonsevner. Den kampen må finansieres, og i dag strekker ikke pengene til. Vi kan bremse og skjære ned, men barna fortjener så mye mer enn det!

Sett inn penger på konto 5005.06.89465, eller VIPPS din gave til 11576. Merk gaven «Øst-Europa»

Romania

Latvia

Hviterussland

Rundt om i verden fikk barn som vanligvis lever i fattigdom oppleve festligheter med dans, sang, julespill, poesilesing, julepakker og god mat før juleferien startet. Festene ble ekstra mye satt pris på denne gangen når så mange var blitt tvunget til å leve under strenge pandemirestriksjoner og uvisshet.

Siden årtusenskiftet har Star of Hope arrangert julefester for titusenvis av barn rundt om i verden. Nå senest fikk tusenvis av barn i fem verdensdeler ta del i festlighetene. For mange av barna er disse julefestene den eneste julefeiringen de får oppleve, så gleden er enormt stor.

Her nedenfor ser du bilder fra feiringen. Man kan se og kjenne gleden og takknemligheten fra de som deltok på festene.

Tusen takk igjen til alle som har gitt en gave og gjort disse festene mulig! 

For noen år siden gikk vi over til digitale julepakker som bestilles gjennom www.starofhope.no Varene kjøpes og pakkes i de ulike landene der pakkene deles ut. Før vi gikk over til dette systemet, visste vi ikke hvordan dere givere ville reagere. Men dere har vært fantastiske. Dere har virkelig omfavnet denne nye strategien som både er mer miljøvennlig og mer kostnadseffektiv. Dette, i sin tur, gjør at vi kan nå ut til flere utsatte familier i hvert av landene.

Nå har vi begynt å motta gledesbilder og flere fine filmklipp fra utdelingene. Se, nyt og vær stolt! Fordi denne gleden har du vært med på å skape!

En stor takk enda en gang til deg som sponset en julepakke gjennom denne kampanjen. Dette utgjør en forskjell for så mange mennesker og gir håp inn i det kommende året.

Du som er fadder kan finne mer materiale om du logger deg inn på webtjenesten Novacom.

PS: Avhengig av hvilket land det er, så ser selve innpakningen for julepakkene litt ulike ut. I visse land handler det om en innpakket gave, i andre land leveres julepakkene i en korg eller i en sekk. I noen av prosjektene der distribusjonen av pakker er vanskeligere, deler vi ut gavekort. Uansett så skaper julepakkene stor juleglede og gir håp for fremtiden.

[perfectpullquote align=”full” cite=”” link=”” color=”” class=”” size=””]«Før var foreldre redde for å vise seg på gatene med sine funksjonsnedsatte barn. Nå er det annerledes…»[/perfectpullquote]

Helt siden starten i 1995 har Star of Hope’s arbeid i Hviterussland skjedd via partnerorganisasjonen Belapdi som Elena Titova er styreleder for. Den ble startet i hovedstaden Minsk, av en liten gruppe mødre til barn med funksjonsnedsettinger. 21 år senere har den lille gruppen blitt en landsomfattende organisasjon, som har endret levekårene for mennesker med funksjonsnedsettinger over hele landet.

– Før var foreldre redde for å vise seg på gatene med sine funksjonsnedsatte barn. Nå er det annerledes; Star of Hope har vært med på å forandre folks mentalitet, sier Elena.

Folkeopplysning og aktivisme
Belapdi har nemlig drevet et omfattende og holdningsskapende informasjonsarbeid. De har blant annet gitt ut et magasin hvor de løfter frem mennesker med funksjonsnedsettinger som har utmerket seg positivt i ulike sammenhenger. Regionskoordinatoren Anna Lapchyk har, i likhet med Elena Titova, vært med fra starten. Hun kan bekrefte de store endringene som har funnet sted i løpet av organisasjonens levetid.

– Da virksomheten vår startet opp, fantes det nesten ingen støtte for barn med funksjonsnedsettelser, forteller hun. – Det var det som slet i stykker familier og fikk fedre, og noen ganger til og med mødre, til å gi fra seg barna sine. Legene anbefalte foreldre å sende sitt nyfødte barn til en institusjon og skaffe seg et nytt, friskt barn i stedet.

21 år senere er situasjonen en annen. Det finnes 55 foreldregrupper i landet, som tilsammen favner over 3000 familier, og Belapdis mødre er ofte representert i regjeringens ministerråd. Det er også opprettet 144 dagsentre for barn med funksjonsnedsettelser. Disse drives av staten med utgangspunkt i den kunnskapen og pedagogikken som Star of Hope brakte til Hviterussland. For selv om Belapdi i dag får støtte fra både USAID og UNICEF, er deres viktigste samarbeidspartner nordisk.

– Star of Hope er den eneste organisasjonen som har støttet oss gjennom alle år, sier Anna. Da våre første sentre åpnet, fantes det nesten ingen pedagoger som kunne ta vare på barna, men Star of Hope utdannet nye. Vi fikk mange idéer fra Star of Hope både når det gjelder pedagogikk og barns rettigheter.

[perfectpullquote align=”full” cite=”” link=”” color=”” class=”” size=””]Star of Hope er den eneste organisasjonen som har støttet oss gjennom alle år, sier Anna. Da våre første sentre åpnet, fantes det nesten ingen pedagoger som kunne ta vare på barna, men Star of Hope utdannet nye. [/perfectpullquote]

Kvinnebevegelse med blikk for løsninger
Et av disse 144 sentrene ligger i Kobryn, 300 kilometer sørvest for Minsk. Der er barna i full gang med å feire vårens ankomst på tradisjonelt vis; med ringdans og pannekaker med cottage cheese.

– Før du kan gi barn utdanning, må du gi dem selvtillit, sier Anna. Det er derfor det er så viktig å gi barna støtte fra første stund, i alle aldre. Det lærte vi av Star of Hope, og myndighetene har fått denne modellen fra oss.

Et problem for mange familier er at statens dagsenter bare tar imot mennesker med funksjonsnedsettinger fram til fylte 18 år. Flere av Belapdis foreninger har derfor forsøkt å løse dette gjennom å starte en egen dagvirksomhet for voksne. I Minsk har de et verksted som delvis finansieres gjennom salg av de vakre pyntegjenstandene som mennesker med funksjonsnedsettinger lager der.

– Vi innså at det finnes mange funksjonsnedsatte som vil jobbe, så vi startet en virksomhet der de får muligheten til det, sier verkstedets leder, Natalia Impleva.

Hun er selv mor til et barn med funksjonsnedsetting – akkurat som så mange andre vi møter rundt om i landet. Samtlige volontører, ledere og styreledere har to ting til felles: De er foreldre – og de er ikke menn. Over alt bekreftes Elena Titovas ord om en folkebevegelse der kvinnene står bak alt.

Fremdeles en vei å gå
Før hjemreisen tar Anna Lapchyk oss med hjem til foreldreorganisasjonens leder Ludmila Sadukevich. I en trang leilighet sitter hennes 17 år gamle datter Natasha, som ikke har fått forlate hjemmet på to år. Hun snakker ikke, men nærværet vårt i rommet gjør henne urolig. Plutselig begynner hun å slå seg selv i ansiktet med venstrehånden og må stoppes av sin mor.

– Hun er autistisk, forklarer Ludmila. For to år siden begynte hun å utvikle en selvskadende atferd, så nå kan vi aldri la henne være alene. Hun må voktes døgnet rundt.

På grunn av dette kan ikke Ludmila jobbe lenger og må nå klare seg på drøyt 1200 kroner i måneden. Egentlig har Natasha samme rett som andre barn til å få komme til statens dagsenter, men på grunn av selvskadingen blir hun ikke tatt i mot. Hun har i tillegg rett til pedagogbesøk hjemme – men også disse har uteblitt.

– Alt er ikke riktig så lyst som staten skal ha det til, sier Ludmila.

– Det er derfor vi besøker sentre, påvirker myndighetene og oppmuntrer foreldre til å organisere seg, legger Anna til.

Da Natalya fikk sin første sønn Zhenya viste det seg at han hadde en diagnose kalt `cerebral parese”. Natalya hadde problemer med å akseptere at sønnen ikke var som alle andre barn, hun var redd for at noe skulle skje med ham og ble veldig bekymret for hans fremtid. Natalya forteller oss også at det noen ganger ble så vanskelig at hun ønsket å dø. Men da hun gikk for å se til Zhenya og når hun så han ligge der i sengen sin og sov, ble alle negative tanker borte. Natalya sier: ”Jeg skjønte at han ville dø uten meg eller han ville bli tatt til et barnehjem.”

[perfectpullquote align=”right” cite=”” link=”” color=”” class=”” size=””]”Mine sønner er unike”, sier Natalya. Jeg elsker dem veldig mye og jeg håper min kjærlighet vil være nok til å hjelpe dem til å forbli unike.[/perfectpullquote]

Etter 7 år besluttet Natalya og hennes daværende ektemann at de ønsket et barn til. Natalya og hennes daværende ektemann fikk en sønn, Ivan. Dessverre viste det seg at Ivan også hadde `cerebral parese”. Natalya og hennes daværende ektemann hadde levd godt, men mannen taklet ikke alt presset, så han forlot familien og Natalya var nå alene med å oppdra to sønner.

Natalya sier: ”som ung kvinne visste jeg ingenting om “ spesielle ” barn og hvordan jeg kunne hjelpe dem.” Men det var da Natalya hørt fra venner at det var en organisasjon som het BelAPDLiMI for barn og unge med funksjonsnedsettelser. De samler foreldre som seg Natalya, hvor de får være sammen på ulike helligdager. Hun lærte raskt om hennes rettigheter som mor til to barn med funksjonsnedsettelser og hvordan og hvor hun kunne få hjelp. Takket være de aktiv foreldrene i organisasjonen i Hviterussland, begynte barna å  utvikle seg. Natalya forteller at uansett hvor fantastisk mor du er, trenger barna hjelp av spesialister. Etter å ha begynt å jobbe med Ivan og Zhenya har Natalya fått se hvor dyktig barna hennes er.

Zhenya får fysioterapi på senteret,  og Zhenya liker å lytte til musikk og trene i bassenget. Zhenya kan ikke snakke eller ta hånd om seg selv fordi han har veldig svake hender.

Ivan går i barnehagen og får taleterapi. Han går på tærne og er veldig aktiv. Han liker å leke med biler og ønsker å bli sjåfør når han vokser opp. Sammen broren, liker han også å spille dataspill.

Natalya sier at mens barna hennes er i barnehagen og barneskolen får hun tid til å ta vare på seg selv. ”Nå har jeg tid til å hvile og kanskje gå en tur. Jeg er alenemor, og siden jeg oppdrar sønnene mine på trygd, har BelAPDLiMI sørget for at barna mine har blitt utstyrt med gratis bleier siden 2014. Og det er til veldig stor hjelp, siden bleier koster mye. Nå kan vi bruke de pengene på andre ting, for eksempel mat.

Siden barna trenger konstant rehabilitering, er Natalya veldig fattig. Men mest av alt, Hun gir aldri opp. I dag trenger barna en treningssykkel for å utvikle bena, siden Zhenya tilbringer hele dagen i en rullestol.

Takket være støtten fra Star of Hope gjennom mange år, kan i dag BelAPDLiMI hjelpe mange barn i Hviterussland. Takket være dette har Natalya fått en spesiell seng og Zhenya kan få kurs i trening ved Odessa rehabiliteringssenter.

”Mine sønner er unike”, sier Natalya. Jeg elsker dem veldig mye og jeg håper min kjærlighet vil være nok til å hjelpe dem til å forbli unike.

Skrevet av Susanna Vesteraas