Initiativet ble gjennomført i samarbeid med den ukrainske organisasjonen We Can. De har vært en svært viktig samarbeidspartner i vårt arbeid i det krigsherjede landet. Takket være nettverket deres av kirker og frivillige kunne utdelingen finne sted på fire ulike steder: Snihurivka, Mykolaiv, Zaporizjzja og Pivdenne.

For mange barn er skolestart en tid preget av forventning og glede – man møter venner, begynner i en ny klasse og vender tilbake til skolen. Men for barn som bor nær frontlinjen, innebærer hverdagen også flyalarm, bomberom, eksplosjoner og en konstant frykt for egen sikkerhet.

Derfor handlet dette initiativet om langt mer enn bare nye skolesekker og skolemateriell. Vi ønsket å gi barna et øyeblikk der krigen kunne tre i bakgrunnen – en tid for lek, latter og fellesskap, og en mulighet til rett og slett bare å være barn.

Støtten betyr også svært mye for familiene. I dag kan selv helt vanlige ting som skolesekk, notatbøker, pennal og annet skolemateriell utgjøre en stor økonomisk belastning for en familie.

En spesiell gave til en helt spesiell jente!

En av mottakerne var 12 år gamle Kateryna, som er blind. Hun fikk en spesialtilpasset datamaskin og annet hjelpeutstyr som vil gjøre det lettere for henne å følge med i undervisningen og bli mer selvstendig i skolearbeidet.

Vi kan ikke fjerne krigen fra barnas hverdag. Men sammen kan vi gi dem øyeblikk av glede, omsorg og håp.

Vi ønsker nok en gang å rette en stor og varm takk til alle som har bidratt til innsamlingen vår og gjort dette mulig. Takk også til samarbeidspartnere, lokale menigheter og alle frivillige som hjalp til med utdelingen.

Takket være dere kan vi gjøre en konkret forskjell for barna og familiene deres. Dere bidrar med mer enn bare skolemateriell og sekker – dere gir barna litt ekstra glede, omsorg og håp i en vanskelig tid.

Det finnes neppe noen norsk forelder som ikke på et eller annet tidspunkt har prøvd å overtale, lokke eller mase på barna sine for å få dem til å spise – til tross for at vi har mat i overflod. Vi bærer med oss ​​dette instinktet fra en annen tid, da norske familier levde i dyp fattigdom.

For bare litt over hundre år siden sto samfunnet vårt overfor enorme utfordringer, og fattige foreldre kjempet desperat for å skaffe mat til barna sine. Situasjonen var enda verre for mødre som av ulike grunner sto alene, uten en far til barna. De befant seg nederst på den sosiale rangstigen og levde i dyp fattigdom og ydmykelse. Mangel på mat svekket også barnas immunforsvar. Rundt århundreskiftet døde ett av ti barn i Norge. De aller fattigste hadde enda dårligere odds.

Det er en merkelig og urovekkende erkjennelse at dette fortsatt skjer, om enn på et annet kontinent.

 I Mikindani i Kenya sliter mange med nettopp dette – spesielt når det gjelder døtrene deres. Bekymringen når døtrene sovner sultne. Følelsen av maktesløshet idet døtrene blir sykere og svakere av mangel på mat. Tankene går tilbake til oss norske foreldre og vår egen bekymring rundt mat. Hvordan ville det føles om vi ikke hadde mat å gi?

Hvis vi kan sette oss i den situasjonen, kan vi forstå hva familiene i Mikindani går gjennom akkurat nå.

 Derfor er jeg utrolig takknemlig for at vi, sammen med deg, kan gjøre en forskjell for disse familiene. Hver donasjon på hundre kroner gir måltider til åtte jenter som ellers ville vært uten mat.

Bli med og still sulten deres!

GI EN GAVE >>>

Håpefulle hilsninger.

Ragnar Løsnesløkken, daglig leder

KENYA. Slumområdene rundt Star of Hope-skolen i Mikindani er fulle av historier. Hver eneste fattige familie har en historie å fortelle.

Tolv år gamle Susan har en far som ville dødd uten jevnlig dialyse, og en mor som lider av halskreft. Moren – som selv måtte slutte på skolen for å ta seg av sin egen alvorlig syke mor, ønskerikke at hennes egen sykdom skal sette en stopper for barnas utdanning og fremtid.

Janet, mor til fem, vokste opp som foreldreløs, giftet seg ung – og ble smittet av hiv fra ektemannen.
Dermed ble tvillingene Abigael og Dorcas født med viruset. De er nå sju år gamle, og faren deres døde da de var fire. Uten ham som forsørger står familien overfor et valg: husleie eller mat. De sovner med tak over hodet, men uten middag.

Også Damaris har mistet faren sin. Moren samler inn panteflasker fra morgen til kveld for å skaffe mat til de fem barna sine. For ett kilo flasker får hun 2 kroner og 21 øre. En flaske på 50 centiliter veier sjelden mer enn 25 gram. Man trenger ikke være matematisk geni for å forstå hvorfor Damaris noen ganger sovner sulten.

Nettopp her, i mellomrommet mellom måltidene, kan et barns fremtid avgjøres. Velernærte barn har energi til å lytte og lære. De som er for sultne til å ta til seg undervisningen, faller akterut.

Slik blir de fattigste silt ut, én etter én. For unge jenter som Damaris, Abigael, Dorcas og Susan er det enda en grunn til bekymring. Når foreldre ikke lenger har råd til å sende alle barna på skolen, er det døtrene som tas ut først.

Redningen for disse fire ligger på skolekjøkkenet ved Star of Hope sin skole. Både frokost og lunsj serveres der hver skoledag, helt gratis.

– Det betyr alt for oss, sier Damaris. «Det er lettere for meg å konsentrere meg, og mamma trenger ikke å bekymre seg for at jeg skal gå sulten.»

Sykelige barn som Abigael og Dorcas får servert et tredje måltid hver ettermiddag. Dessuten er de fattigste familiene fritatt fra å betale skolepenger. På denne måten går skoledagen fra å være en ekstra utgift til å bli en form for økonomisk støtte. Dette oppmuntrer foreldre, selv de som ikke legger stor vekt på utdanning, til å sende både sønner og døtre til oss.

Damaris går gjerne i 30 minutter hver morgen for å komme seg til skolen vår.
«Målet mitt er å bli lærer,» sier hun. «Lærerne mine inspirerer meg veldig, og jeg vil bli som dem.»

Å gi jenter en sjanse endrer liv – og ikke bare for jentene selv. Det finnes en sterk, dokumentert sammenheng mellom kvinners utdanning og et lands utvikling. Det henger sammen med raskere økonomisk vekst, bedre helse i familien og redusert fattigdom.

Sakte, men sikkert – bit for bit – skaper vi en bedre fremtid for Kenyas barn.

Gi skolemat som forandrer liv! >>>

Frokost og lunch gir sultne jenter ork til å lære. Maten motiverer også foreldrene deres til å la dem gå på skolen. Hvert måltid blir et steg mot et bedre liv!

Dette rammer Haiti – det fattigste landet på det amerikanske kontinentet  spesielt hardt. Og når Haiti lider, blir fjellandsbyer som Bois Negresse ekstra hardt rammet.

Alle forsøk på å bore etter vann der oppe har vært forgjeves. Familiene overlever ved å samle inn regnvann, men nå er vannet i ferd med å ta slutt.

Situasjonen er kritisk – men vi var forberedt på en krise som denne.

I 2021 bygde vi et vannreservoar ved siden av skolen vår i landsbyen. Det rommer 34 000 liter – tilsvarende tre fulle tankbiler. Akkurat nå holder vannet vårt liv i landsbyboerne, men beholdningen minker raskt.

Med din hjelp kan vi fylle opp reservoaret igjen. Skolebarna våre, og alle de er glade i, trenger din hjelp.

Hjelp oss å slukke tørsten deres!
Eksempler på hvordan bidraget ditt brukes:

170 NOK gir 1 kubikkmeter vann

510 NOK gir 3 kubikkmeter vann

5 800 NOK er nok til å fylle hele landsbyens vannreservoar med 34 000 liter vann!

Gi et bidrag i dag!

Vipps «Tørke» til 11576

Csyra
Csyra er ett av tusenvis av tidligere fadderbarn fra skolen vår i Taytay.

Veien hennes til suksess – fra et enkelt trehus i et slumområde i storbyen til en jobb i bank – er bemerkelsesverdig. Hun er svært takknemlig overfor alle som har hjulpet henne underveis, og hun er ivrig etter å trekke frem arbeidet Star of Hope gjør på Filippinene.

I videoen får vi et innblikk i hverdagen hennes, og hun forteller om skolen, oppveksten, interessene sine og hva fadderordningen har betydd for henne.

Elyza
Elyza er ett av hundrevis av fadderbarn i Taytay på Filippinene.
Hun er svært takknemlig overfor alle som støtter Star of Hopes arbeid på Filippinene.
I videoen her viser hun oss hverdagen sin og forteller hva fadderprogrammet har betydd for henne.

Jessica
Fra et fadderbarn som levde i fattigdom, til en universitetsutdannet elektroingeniør. 24 år gamle Jessica Soriano skrev dette fine brevet for å takke fadderen sin for all hjelpen hun har fått.
«Det betyr svært mye for meg å kunne vise min takknemlighet. Jeg har nylig fullført en bachelorgrad i elektroingeniørfag ved Technological Institute of the Philippines. Deretter brukte jeg seks måneder på å forberede meg til den profesjonelle sertifiseringseksamenen. Det var en krevende reise, men med Guds hjelp og nåde lyktes jeg.
Nå er jeg autorisert elektroingeniør og elektrotekniker.

Jeg har nådd dette målet takket være deg. Du har gitt meg enorm støtte og bidratt til å finansiere utdanningen min, helt fra barneskolen og gjennom hele universitetsløpet. Jeg føler meg velsignet som har fått denne muligheten. Jeg vil alltid være takknemlig for din vennlighet og raushet.

Jeg føler meg svært heldig nå som jeg kan starte karrieren min og fortsette å arbeide mot fremtidsmålene mine. Ord kan ikke beskrive hvor glad jeg er for å ha vært fadderbarnet ditt.

Jeg takker også Den allmektige Gud. Jeg ber for din trygghet og ditt velvære, og om at Gud må velsigne deg rikelig!

Med vennlig hilsen,
Ingeniør Jessica Soriano»

Ett av to prosjekter i Montes Claros, stedet hvor Star of Hope sin internasjonale virksomhet startet i 1970. På senteret får barna leksehjelp og snacks. Vi gir foreldrestøtte, holder foreldremøter og gjør hjemmebesøk. To ganger i uken deles det ut matpakker til 120 sårbare familier. Fotballskolen har tre treninger i uken. Vi arrangerer også andre aktiviteter for å engasjere barna og holde dem unna gatene.

PCB  (Projeto Comunitário Betel)
Prosjekttype: Førskole.
By: Montes Claros.Startår: 1990.
Omfang: 140 barn i alderen 0-6 år.
Leder: Silas Flávio Ferrari.
Fokus: Grunnskoleforberedende opplæring, matservering og matutdeling.

Star of Hope bygde barnehagen med Sida-støtte i 1990. Det er blant annet fin lekeplass på tunet og lekerom med innendørs ballbasseng. Barna får ett måltid og ett stykke frukt om dagen. Hver uke deles det ut matpakker til rundt tretti familier. Barnas foreldre tilbys også pedagogiske tiltak innen blant annet helse og pedagogisk barneoppdragelse.

NEASE (Nucleo Educativo Assisténcia Social Estrela)
Prosjekttype: Førskole.
By: Manga.
Startår: 1991.
Omfang: 90 barn i alderen 0-6 år.
Leder: Fernando Antônio Gonçalves.
Fokus: Grunnskoleforberedende opplæring, matservering og foreldreutdanning.

Manga ligger 276 km nord for Montes Claros. 70 prosent av førskolebarna kommer fra svært fattig bakgrunn og mange mødre er enslige. Alle barna på førskolen får mat og frukt. Leder Fernando jobbet på Star of Hope sitt barnehjem i Montes Claros på 80-tallet og var inspirert av den svenske pedagogikken.

Riziki Atienos var nysgjerrig og full av nysgjerrighet allerede da hun kom inn på barnehagen vår i Mikindani som barn. Hun ble uteksaminert fra ungdomsskolen vår som best i klassen, fortsatte å utmerke seg på videregående og ble tatt opp til Kenyatta University i Nairobi. Et stipend fra oss gjorde at hun kunne studere videre – men i 2024 var vi nær ved å miste henne.

Riziki overlevde en alvorlig bussulykke med glasskår i hodet, en gipset fot og knuste briller. Takket være våre givere klarte vi å gå inn og dekke helsekostnadene hennes. Hun gjennomgikk to operasjoner hvor glassbiter ble fjernet fra hodet hennes. Hun forlot sykehuset på krykker, fikk nye briller av oss – og ble helt frisk.

Riziki tilbrakte sommerferien som frivillig på kontoret vårt i Mikindani.
– Jeg hadde så lyst til å gi noe tilbake som takk for all støtten jeg har fått, sier hun.

Knappe to år etter ulykken står hun her, med universitetsdiplom i hånden, klar til å starte en vellykket yrkeskarriere.

Gratulerer så mye og lykke til, Riziki!

Latvia ligger bare 26 mil fra Sveriges østkyst, men på den latviske landsbygda møtes vi av en annen verden. Leonora sin bolig er et falleferdig småbruk med uthus ogvannbrønn på gårdsplassen. Noen vinternetter blir inngangsdøren dekket av et lag med snø og is – både på utsiden og innsiden. Leonora bor her sammen med datteren Ziedīte,barnebarnet Daniels, kona hans Agija og tre oldebarn: 8 år gamle Sabine, 5 år gamle Emils og 3 år gamle Danija. Småbruket ligger i den nordøstlige delen av landet, der vintrene er kaldest.
– Det verste var vinteren 87, minnes Leonora. Da hadde vi 37 kuldegrader her. Å, som jeg frøs!

Nå lever familien gjennom årets kaldeste måneder i regionen: januar, februar og mars.En peisovn er det eneste som beskytter dem – men vedprisene her er sammenlignbaremed dem vi har i Norge. Da strekker ikke Leonoras pensjon på 382 euro i måneden til. Før vinteren gikk hun ut i skogen, med fem år gamle Emils som hjelper, og søkte etter nedfallne greiner å gjøre opp bål med. Hun vet at hver kvist kan være med å holde kulden unna.
– De mørke, kalde kveldene er de verste for meg, sier Leonora. Å ta seg fram til utedoen i mørket er en prøvelse. Synet mitt har blitt dårligere og det føles skummelt å gå ut alene om natten.

Leonora lider også av høyt blodtrykk, diabetes og kronisk astma som gjør det vanskelig å puste når luften er kald. Likevel nekter hun synes synd på seg selv. Det viktigste  for henne er at ingen i familien skal trenge å sove kalde eller sultne.
– Jeg husker hvordan det føles å ikke spise på flere dager. To av brødrene mine vokste aldri opp; de døde av sult. Jeg vil ikke at mine barn og barnebarn skal oppleve det jeg har opplevd! Tårene triller nedover kinnene hennes mens hun forteller.
– Jeg ønsker ikke velstand, sier hun.Jeg ber bare om at Gud vil gi meg styrke til å fortsette og stå på beina. Det viktigste for meg er å ikke være en byrde for familien min.

Varm Leonora og hennes familie!Ved, mat, fyrstikker og telys.Dette er de mest akutte behovene til utsatte familier i Latvia og Romania.

Gi en gave >>>

Men 83 år gamle Leonora i Latvia har blitt lært opp til å frykte vinteren. Denne frykten deler hun med sine barn, barnebarn og oldebarn – og med mange andre fattige familier. Selv om vi bor så nær hverandre, er det en avgrunn i forskjell mellom kulden her og kulden der.

Når det kan være like kaldt inne som det er ute, og du ikke har noe sted å flykte, da handler vinteren om å overleve.Derfor har Star of Hope arbeidet hardt i flere tiår for å gi varme til sårbare familier i Øst-Europa: Ved, nødpakker og varmekilder. Og forutsetningen for at vi skal klare dette, da som nå, er du. Du kan sørge for å gjøre kulde til varme, her og nå! Bli med og varm de som fryser!  

Gi en gave >>>

Varme hilsninger.

Ragnar Løsnesløkken, daglig leder